Regnbueflagg dekker fasadene på skyskrapere, henger fra gatelykter og svaier i vinden. Uansett hvor du befinner deg i Tel Aviv vil du antakelig se et regnbueflagg. Den som tror på klisjeer, og hvem gjør ikke det, vil anta at det er det store homofile miljøet gir byen et livlig uteliv. Antagelsen er riktig.
Med et blomstrende uteliv og et sterkt LHBT-miljø er det naturlig å forvente at en annen gruppe melder sin ankomst: Kreative mennesker.
Kunstnere som Guy Ben-Ner, Yael Bartana and Omer Fast. Gründere som Shahar Matorin, Jason Barzilay and Sivan Ya’ari har alle tett tilknytning til Tel Aviv. Ikke rart at Tel Aviv er fullt av både gallerier for samtidskunst og nystartede bedrifter. Selve symbolet på denne utviklingen finner vi nær Avenue Rotschild, som ligger i ytterkanten av det stadig mer gentrifiserte området Florentin.
Den kreative drømmen
Det føles som å gå rett inn i en av Richard Floridas etter hvert så kjente teser, der urbane regioner med høy konsentrasjon av mennesker som arbeider med teknologi og kultur blir fremtidens vinnere. Florida, som rett nok i senere tid har tatt avstand fra en del sine teorier, beskrev gruppen som borgouis-boheme.
Fenomenet er kjent fra London, Berlin og Stockholm. I dag flytter riktignok kunstnere fra «hotte» byområder og utelivet i London og Stockholm har fått seg en knekk på grunn av stigende priser på boliger og næringseiendom. Allikevel tegner det seg et bilde når jeg reiser rundt i Europa og skriver om kunst og gründerskap. Kunstinstitusjoner, tech-scenen og offentlige myndigheter drømmer om at byen deres skal bli mer som Tel Aviv.
I Lisboa er visjonen å bli den europeiske versjonen av Silicon Valley og offentlige midler strømmer inn til inkubatorene. Kunstmiljøet snakker om å bli det nye Berlin. I Birmingham prøver firmaet Silicon Canal å skape et verdensledende gründerfelleskap som kan benytte seg av byens rike industrihistorie. Også her vokser kunstnermiljøet på grunn av stigende priser i London. Selv i Bergen har både kunstmiljøet og høyteknologibedrifter målet om å få den gule ledertrøya og bli verdensledende.
I seg selv er det ikke rart at europeiske byer vil etterligne Tel Aviv. Innovasjon skaper vekst, og teknologiscenen i Israel er den mest dynamiske i verden etter Silicon Valley. Her utvikles høyteknologi til CT-skannere, automatiserte biler og smarte fremtidsbyer, og ikke minst IT-sikkerhetssystemer som er tvingende nødvendighet når stadig mer interaksjon skjer på nettet. Et vellykket virusangrep kan bringe hele samfunnet i knestående, men Israels teknologi gjør det mindre sannsynlig.
Resultatet er at det israelske økonomien vokser med formidable 3,8% fra en allerede substansiell BNP per innbygger på 304979. kroner. I europeisk sammenheng er Israels BNP per innbygger høyere enn Spania, Italia og til og med Frankrike og den er langt høyere enn de landene som ble med i EU tilbake i 2004.
Andre land på vei inn i det israelske uføret?
Høyteknologimiljøene vokser, men det er en hake ved utviklingen. I boken Startup Israel viser vi at den eneste næringen som gjør det virkelig bra i Israel er Startup-scenen. Produktiviteten i de teknologiske miljøene er skyhøy, mens resten av samfunnet sakker etter. I en rapport kalt «Hvorfor produktiviteten er lavere i Israel sammenlignet med andre utviklede land» (utarbeidet av sjeføkonomen i det israelske finansdepartementet i 2014) får vi servert svarene. Den viser at arbeidsproduktivitetskløften mellom Israel og USA har økt med ti prosentpoeng de siste ti årene.
Israels produksjon, servicebransje og finanssektor har noen av de laveste produktivitetsratene sammenlignet med andre OECD-land. Resultatet av dette er at selv om arbeidsledigheten bare er på 4,9%, lever likevel 20% av Israels innbyggere under fattigdomsgrensen. I realiteten er det 10% av Israels arbeidsstyrke som bidrar til den solide økonomiske veksten. I Storbritannia er det lignende tendenser der kun 6% av bedriftene holder produktivitetsraten på det jevne.
I Israel er det flere grunner til denne utviklingen. Hjemmemarkedet er for lite for at høyteknologiske bedrifter kan vokse, så de foretrekker heller å samarbeide med multinasjonale bedrifter. Derfor mangler det høyteknologiske miljøet oppskaleringsekspertise som da fører til at lokalt utviklede produkter ikke lanseres på hjemmemarkedet (før de blir importert tilbake). Landet mangler også kompetent arbeidskraft. Det er et begrenset antall som har de rette ferdighetene. Resultatet av det er en nasjon med stigende økonomiske klasseskiller.
Alt dette er utfordringer som små land som Norge, Portugal og Estland med begrensede hjemmemarkeder bør ta innover seg. Selv om Estland har hatt stor suksess med merkevarer som Transfer Wise og Skype ser vi lignende tendenser der: Den teknologiske sektoren tjener godt på outsourcing, mens det nasjonale arbeidsmarkedet er splittet og spesielt kvinner og den russiske minoriteten faller igjennom.
Selvsagt er det mulig å øke tilfanget av menneskelige ressurser gjennom å satse på gode utdanningsinstitusjoner som er tilgjengelig for alle. Den store utfordringen for små økonomier er like fullt å implementere ny teknologi i hele økonomien, både i offentlig og privat sektor.
Det vi kan lære fra Tel Aviv er at en by og et land som er verdensledende på teknologiutvikling som regel går bra. Derfor bør vi satse knallhardt på forskning og kommersialisering av forskningsresultatene.
Faren er at europeiske politikere lærer feil ting: De ser på gründerscenen som en rask og midlertidig løsning på en fallende produktivitet, men utsetter vanskelige reformer som øker produktiviteten og teknologiimplementeringen i hele økonomien, inkludert offentlig sektor. Også dette er det vesentlig at norske politikere tar inn over seg når omstillingstakten skal økes fremover. Resultatet kan nemlig fort bli en enorm vekst i coworking kontorer i de store byene, omgitt av en ellers døende økonomi med deprimerende, forlatte butikker som triste kulisser.
Boken Startup Israel er skrevet av Hermund Haaland og Nicoali Strøm-Olsen. Du kan kjøpe boken ved å sende en mail til post@frekkforlag.no
