Jeg har akkurat lansert boken «Fremtidens tapere». Den handler om de grupper som vi i 2040 vil kunne si faller utenfor, men som kunne vært reddet i 2017. Sammen med Stiftelsen Rettferd for taperne som har finansiert boken, har jeg prøvd å peke på de som har det aller verst.
Utnyttet i Norge
Det var to forhold som skilte seg radikalt ut sammenlignet med alle andre grupper: De er ikke fremtidens tapere i Norge, men de er stort sett sendt ut av Norge fordi de har en annen nasjonalitet. De er altså tapere i et annet land, men med sin historie fra utnyttelse i Norge. Det andre som er spesielt, er at vi vet svært lite om denne gruppen mennesker. Mange er usynlige for både folk flest og hjelpeapparatet.
Dette skjer i alle norske byer og rammer som regel alltid mennesker som ikke er født i Norge.
Menneskehandel eksisterer fordi vi tillater det
Dette skjer i alle norske byer og rammer som regel alltid mennesker som ikke er født i Norge. Det har ofte levd i fattigdom, har hatt håp om en ny hverdag og endt opp som ofre for grusomme bakmenn. Ta deg en tur på byen en kveld og du vil garantert møte ofre for menneskehandel som tvinges til å selge kroppen sin. Eller vi kan gå til et av de super-billige bilvaskeriene.
Skamfull og sint
Jeg har snakket med mange i hjelpeapparatet og også tidligere ofre for menneskehandel. På vegne av Norge ble jeg både skamfull og sint. Det går bare ikke an. Det er så mye som mangler.
Når ofrene sendes ut av landet, etter å ha fått noe hjelp, blir de enda større tapere. Dette skjer hele tiden, ofte fordi etterforskningen er så krevende at sakene ikke ender med en dom mot bakmennene. Uten dom får de heller ikke opphold etter å ha blitt misbrukt og utnyttet på det groveste i Norge. Mange ofre vrakes av egen familie når de kommer hjem. Det kan handle om skam eller også sinne over at vedkommende ikke fikk til å arbeide inn de pengene familien hjemme var avhengig av.
Faren for at de som reddes, blir re-trafikkert, altså ender opp som ofre på nytt, er i mange land stor. Det har ikke vært mulig å finne gode tall for Norge, men vi kan se i andre land at det varierer stort, blant annet finner vi i Storbritannia tall fra Poppy Project, hvor 21 prosent av dem de hjalp, ble re-trafikkert.
Høy pris for offeret
Det er ingen som er for menneskehandel eller som ikke blir engasjert når de hører de sterke enkelthistoriene. Problemet er vel heller at det virker fjernt. Hva som skjer i landsby i Romania og deretter i sentrum av Stavanger, er ikke veldig relevant for den politiske samtalen i Norge.
Prisen for et liv som slave er høy for offeret. Mange klarer ikke å arbeide, ta vare på egne barn eller fungere normalt i samfunnet etter at de er reddet ut. En del av dem lever på hemmelige adresser og må stadig se seg over skulderen. De er ødelagt, misbrukt av nordmenn og banket opp i våre gater. De går inn i fremtiden som tapere. Det bør ingen kunne leve med.
