Før jul lanserte den norske regjeringen den forsinkede handlingsplanen mot menneskehandel. Denne etterlengtede planen ble presentert på en konferanse i regi av Koordineringsenheten mot menneskehandel, KOM. Selv om alle virket lettet over at planen endelig hadde kommet på plass, tok det ikke lang tid før misnøyen og skuffelsen slo inn hos mange.
Planen beskriver nemlig 26 tiltak som vil gjøre at Norge bekjemper slaveriet, men mangler klare mål i gjennomføringen og et tidspunkt for når alt forventes oppnådd. Tidligere planer har alltid blitt levert med en sluttdato. Uten dato blir det vanskelig å måle hvor stor effekt tiltakene får, og når vi eventuelt vil se effekten av disse tiltakene.
Mangler kunnskap
At Norge også i lang tid har operert uten en nasjonal handlingsplan er selvfølgelig svært negativt, tatt i betraktning det store omfanget av menneskehandel, både internasjonalt og i Norge.
Norge er heldig som har mange organisasjoner som kjemper for rettighetene til mennesker fanget i menneskehandel. Likevel mangler vi kunnskap om forholdene i Norge og hva som faktisk foregår her. Spesielt ser vi dette om vi sammenlikner oss med andre land. Vi vet også lite om konsekvensene av at arbeid uteblir og situasjonen vi da vil komme i. Det jobbes ikke strategisk nok, og vi kommer oss sjelden i forkant av problemet.
Uavhengig organ
Norge trenger mer forskning, flere konkrete tall og mer internasjonal kunnskap på området. Aller helst skulle man hatt et uavhengig organ som kan forske, rapportere og på lang sikt samordne aktiviteter mot menneskehandel både lokalt og internasjonalt.
Mange europeiske land har nettopp dette. Blant annet fungerer flere av de nasjonale, uavhengige rapportørene innen menneskehandel som rådgivere for regjeringene. De overvåker effektene av politiske tiltak og kommer med forslag til strategier og eventuelle nødvendige endringer. Rapportørene har ofte mange ansatte og sammen prøver de ikke bare å drive skadekontroll på eksisterende problemer, men også aktivt å identifisere og forutsi fremtidige utfordringer. De arbeider med andre ord i forkant av problemet.
Være på hugget
I dagens teknologibaserte og digitaliserte samfunn må Norge, som alle andre, være ekstra på hugget. Åpne grenser på grunn av Schengen-avtalen, frie økonomiske markeder og den stadig mer åpne tilgangen til andre land gjennom teknologi, skaper nye utfordringer. Det er ikke lenger kun fysiske grenser som overstiges, men også virtuelle grenser. Her er ikke Norge et unntak – vi er uten tvil en del av dette internasjonale problemet, som kun vil vokse seg større og bli mer komplisert. Dette må tas på alvor.
La oss håpe på fremoverlente politikere som evner å sette konkrete mål og å ta nødvendige initiativ for at Norge skal ha avgjørende kunnskap og virkemidler for å lykkes i å redde flere mennesker ut av menneskehandel.
