Kommentatorer og redaktører er blitt som fotballsupportere.
Da Felix Horn Myhre gikk ned i Vikings sekstenmeter helt på slutten av kampen i siste serierunde i fjor, ropte bergenserne på straffe og siddisene på filming. Vi ser ofte det vi vil se. Sterke følelser, sympatier og antipatier påvirker persepsjonen, dømmekraften og den påfølgende vurderingsevnen vår i stor grad.
Alle vet at man må ta det fotballspillere og fotballsupportere sier med en solid klype salt. Den dype involveringen og patriotismen river og sliter dem bort fra det nøytrale, objektive og balanserte.
Et lekket videoopptak og to nye bøker avslører hvor ille president Bidens helse var da han var president. USA-kjenner og Civita-rådgiver Eirik Løkke mener videoene avdekker den største medieskandalen i USAs historie, og er tydelig på at mediene ikke dekket realitetene slik de var. Professor Hilmar Mjelde kaller i VG dekkoperasjonen en av de mest graverende i nyere tid.
Så sent som 21. juni beroliget BTs kommentator Morten Myksvoll BTs lesere med at påstandene om Bidens sviktende helse bare var en republikansk svertekampanje, såkalte «cheap fakes». Videoer av verdens mektigste mann ble brukt på en løgnaktig måte for å støtte opp om et dement-narrativ, ifølge kommentatoren. Myksvoll beklaget seg over at republikanerne var så kyniske at de utnyttet at folk så lett lot seg lure på internett.
Selv etter den famøse debatten mot Donald Trump sto Myksvoll på sitt. 11. juli i fjor kunne han igjen berolige BTs leserskare med at Biden holdt en sterk tale under Natos 75-årsmarkering i Washington, og at det her ikke var noe som minnet om det han presenterte i debatten mot Trump i forkant. Myksvoll konkluderte med at en ikke lenger bør «kjekle om ein to veker gammel debatt».
Like lite egnet som en Brann-supporter var til å vurdere straffesituasjonen mot Viking, var Morten Myksvoll egnet til å vurdere Bidens helsetilstand.
For meg virker det som om Myksvoll så gjerne ville at hans lag skulle vinne, og var så redd for å tape at han så det han ville se. Han så bare politiske motstanderes manipulasjon av videoer tatt ut av kontekst, men fikk ikke øye på partiapparatets gedigne dekkoperasjon.
Jeg har dessverre ingen forventninger til at BT eller Morten Myksvoll vil kommentere avsløringene rundt Bidens helsetilstand. Kommentatorene trenger sjelden stå til ansvar for det de har sagt. Som oftest durer de på videre som om ingenting har skjedd. Det kommer alltid nye nyheter man kan kommentere – og leserne husker ofte det de vil huske.
Den nøkterne nøytrale reporteren er i ferd med å bli erstattet av et nytt presteskap. Nyhetene serveres ferdigtolket og ferdigtygget. Tidligere leste man nyheter og dannet seg en mening, nå blir man i stadig økende grad fortalt hva man bør mene om ulike hendelser. Flere og flere nyheter filtreres nå gjennom et stadig mer ensrettet kommentatorkorps. Hva dette på sikt gjør med befolkningens fordøyelsessystem, deres refleksjons og vurderingsevne – som er viktige forutsetninger for et levende demokrati – kan man bare spekulere i.
Avisene var i sin tid en sentral del av demokratiseringen av dette landet. Avislesningen aktiverte Ola Nordmann og utrustet ham til å bli en demokratisk medborger. Bøndene og arbeiderne ble opplyste meningsbærere og utfordret etter hvert embetsmennene. Avisenes redaktører har en rik arv å forvalte og bør vokte seg vel for å bli lik det passiverende elitistiske riksmålsveldet.
Det nye presteskapet er mer puritanske og rettroende enn selv de mest konservative prester og rigide embetsmenn. KrF-politikerne må i skrivende stund stå skolerett og redegjøre for hvorfor de ikke har tenkt å gå i Pride-tog. Om noen indikerer at Trumps tollsatser slett ikke er så urimelige, er man fascist og trumpist.
Man stusser når interessen for nyanser, kontekst og sammenhenger er selektiv. Man har ikke tillit til folk som ikke innrømmer at de tok grundig feil. Man bygger ikke tillit ved å avfeie realiteter som konspirasjonsteorier, særlig ikke når det i etterkant viser seg at det var anklagerne som konspirerte, og at de anklagede snakket sant. Utdeling av merkelapper er ikke så tillitvekkende. Folk stoler ikke på folk som ser det de så gjerne vil se.
Når kommentatorer og redaktører blir som fotballsupportere, blir den offentlige samtalen skadelidende. I brølekoret er det bare kampsanger og slagord som gjelder. Om man ikke skjønner at tilliten og integriteten da forvitrer, undervurderer man sine lesere.
De redaktørstyrte mediene beklager seg over utviklingen og retter pekefingeren mot Ole Asbjørn Ness, Wolfgang Wee, Kjetil Rolness og co. Det de heller bør gjøre, er å se seg selv i speilet, for de har seg selv å takke.
Først publisert i Bergens Tidende 26. mai
