De færreste av oss har særlig kjennskap til rohingyane. De er en muslimsk folkegruppe i Myanmar, det som tidligere het Burma. Nå er tidligere fredsprisvinner, Aung San Suu Kyi, øverste politiske leder. Rundt en million mennesker i delstaten Rakhine identifiserer seg som rohingya, men Myanmars myndigheter nekter å anerkjenne dem som en av landets 135 etniske minoriteter.
De siste ukene har ulike hjelpeorganisasjoner meldt at landets sikkerhetsstyrker angriper rohingyane. Ifølge flyktningene selv er dette hærens forsøk på å få dem helt ut av Myanmar. Angrepene som startet 25. august i år, er egentlig bare en videreføring av mange års grusomme angrep mot denne folkegruppen.
Aung San Suu Kyi har over lengre tid blitt kritisert for ikke å stå opp for landets muslimske minoritet. I 2015 kom sjokknyheten fra Malaysia hvor de hadde funnet 139 graver og 28 leirer for menneskesmugling. I en av gravene fant de 300 lik. Ifølge nyhetsbyrået AP var gravene funnet i leire hvor rohingya-muslimer hadde blitt samlet.
Myndighetene i Myanmar mener rohingyaene er ulovlige innvandrere fra Bangladesh. Ifølge FN er folkegruppen en av verdens mest forfulgte minoriteter. I det buddhistisk dominerte landet, har det lenge vært farlig å være muslim.
Som statsløse innbyggere, er det svært vanskelig å overleve for rohingyane. Med vestens beskjedne innsats og Myanmars politiske likegyldighet, risikerer vi nå at mange ikke overlever.
Verdenssamfunnet har heldigvis våknet, og kritikken blir stadig skarpere. En av dem som ber Aung San Suu Kyi gripe inn, er FNs generalssekretær António Guterres.
– Selvsagt, jeg forventer at lederen av landet er i stand til å håndtere og reversere situasjonen. Hun har en sjanse, en siste sjanse etter min mening, til å gjøre det, sa António Guterres til BBC/VG.
Myndighetene har flere ganger hevdet at det er terroristorganisasjoner som står bak angrepene. Men i følge anerkjente Human Rights Watch, så er det hæren som angriper. De har ifølge Dagbladet, sett på satellittbildene av angrepet og analysert fotografier av de flyktende rohingyaene.
– Nye satellittbilder viser en totaldestruksjon av de muslimske landsbyene. Ødeleggelsen av Rakhinestaten kan være verre enn det som opprinnelig var antatt, sa assisterende direktør i Asia, Phil Robertson, for noen dager siden.
Tirana Hassan, Amnestys krisedirektør, mener ifølge VG at det som foregår er en målrettet kampanje for å presse rohingya-folket ut av Myanmar. Hassan beskriver i en ny rapport hvordan landets sikkerhetsstyrkene systematisk omringer landsbyer, skyter mennesker som rømmer i panikk, for så å sette fyr på husene deres.
Tidligere i år skrev FN i en rapport om grove overgrep begått av sikkerhetstyrkene. De beskrev blant annet hvordan en baby ble knivstukket med moren tilstede hvor hun også ble gjengvoldtatt. Det er med andre ord udiskutabelt at dette skyldes den statlige hæren. Derfor er det mange nå som kritiserer myndighetene.
En rekke norske politikere har vært ute og kritisert Myanmar og da særlig Aung San Suu Kyi. Stortingsrepresentant for Venstre, Abid Raja har til og med bedt Nobelkomiteen om å frata henne fredsprisen, noe som ikke er mulig. Men forhåpentligvis kan engasjementet til Raja føre til mer enn kun noen utspill.
Norge har vært aktive bidragsytere i en rekke andre konflikter, først og fremst med humanitær bistand. Forhåpentligvis vil vi også her, hjelpe til på ulike måter. Diplomatisk, humanitært, ved å ta imot flyktninger og kanskje også tilstedeværende med sikkerhetspersonell.
Etter å ha hatt en lang og krevende debatt om flyktninger i Norge, er det kanskje ikke så mange som våger å foreslå at vi åpner grensene ytterligere. Men det bør være et av svarene på den ufattelige krisen som rohingyaene nå opplever. Selvsagt bør Norge kunne være en redning for noen. I tillegg bør Myanmar settes i knallhardt diplomatisk press, ingen kan leve med at dette skjer på vår vakt.
Rohingyaene er ikke den eneste muslimske minoriteten i verden som opplever vold, trakassering og annen grov forfølgelse. Også i India er det mange eksempler på dette. Forhåpentligvis vil grusomhetene i Myanmar nå føre til at vi blir mer oppmerksom på denne formen for religiøs forfølgelse. Dette er ikke til å leve med.
