Det er nemlig ikke slik at flere foreldre bare betyr mer kjærlighet. Tvert imot, og det er barna det kommer til å gå hardest utover.
Arbeiderpartiet vil gjøre det mulig for ett barn å ha mer enn to juridiske foreldre. Det er slik at «tiden jobber for dette,» forklarer Martin Henriksen, leder av partiets familieutvalg. Og «akkurat som andre tabuer har falt de siste tiårene», vil også to-foreldre-tabuet falle.
Det er riktig at den tradisjonelle forståelsen av familien er i oppløsning. Men det følger naturligvis ikke at det er fornuftig å innføre mer enn to juridiske foreldre – det vil si at man aktivt bør forsøke å oppløse det som er igjen av normativitet knyttet til familiekonstellasjoner.
Arbeiderpartiets forslag er en del av en mer omfattende og langvarig kritikk av den tradisjonelle kjernefamilien, som på ulike måter har kommet til uttrykk det siste århundret. Modernitetens store anklage er at den tradisjonelle kjernefamilien er en slags arkaisk sosial konstruksjon, der både den forpliktende tosomheten og det biologiske båndet til barnet blir sett som en form for heteronormativ tvangstrøye. At ikke alle familier passer inn i kjernefamilieformatet, er én sak: Men det er forskjell på å åpne opp den rammen ekteskapet utgjør, for forpliktende homofilt samliv for mennesker som uansett vil oppdra barn sammen, og å fjerne rammen helt.
Kritikken av de tradisjonelle strukturene fremføres ofte som om den var et intellektuelt overlegent angrep på en forstokket, gammeldags posisjon. Men i innhold er den oftepåfallende anti-intellektuell – for den består først og fremst av anekdoter og føleri. Det gjelder også for forslaget om tre juridiske foreldre. Bård Standals skildring av eget familieliv er et eksempel på dette.
Med forandrede familiekonstellasjoner oppstår det vanskelige situasjoner. Det kan blir mer enn to omsorgspersoner med de facto foreldreansvar, som i Standals familie. For å imøtekomme alle –det er jo slik at alle skal med –foreslår altså Arbeiderpartiet at samtlige skal gjøres til juridiske foreldre.
Men som det heter blant amerikanerne: Hard cases make bad law. Det er ikke slik at man bare kan generalisere lovgivning ut fra vanskelige situasjoner på denne måten. De utilsiktede konsekvensene kan nemlig bli betydelige.
Et platonsk kaos
Før jeg kommer til disse utilsiktede konsekvensene, er det naturlig å begynne med begrunnelsen for forslaget. «Det handler om ting som arverett,» forklarer Hadja Tajik og Anette Trettebergstuen, «eller hvis en eller to av foreldrene faller fra. Det handler om å få tilgang til en del velferdsgoder som er viktige.» Dersom Tajik og Trettebergstuen ikke gjemmer unna noen lure begrunnelser, er denne listen altså mer eller mindre utfyllende.
Veier virkelig disse hensynene tyngre enn de forventede utilsiktede konsekvenser som følger av tre juridiske foreldre? Et normalt scenario: To kjærester og en venn vil bli foreldre og får barn; alle blir juridiske foreldre. Dette er en iboende ustabil familiekonstellasjon. Hva skjer når det blir dyp uenighet mellom partene? Hva skjer ved brudd mellom partene? Skal barnet eventuelt måtte besøke tre forskjellige hjem? Allerede i dag ender et stort antall ekteskap med skilsmisse. Ingen av problemene rundt dette – som er betydelige – blir enklere av at flere voksne, med sin sjalusi, sin bitterhet og sitt sinne, skal ha en plass rundt bordet.
Eller et mindre normalt scenario: Hva skjer om det oppstår grupperinger som vil begynne å dele på barna? Det vil si, der flere foreldre går sammen og er medforeldre til barna?
Og hvorfor skulle man stoppe med bare tre juridiske foreldre? I California er det eksempelvis mulig å være fem juridiske foreldre.
«Jeg ser for ordens skyld ikke for meg at vi åpner opp så mye som i California,» beroliger Tajik. Men skjønner hun ikke hvor inkonsistent dette er? Arbeiderpartiet hevder at barn kan ha tre omsorgspersoner, og at det da er feil at bare to av dem kan være juridiske foreldre. Men dersom et barn har fire eller fem omsorgspersoner, hva er prinsipielt til hinder for at bare tre skal regnes som juridiske foreldre? Er det ingen prinsipielle begrensninger i antallet flere enn to, så er det ingen prinsipielle begrensninger for fem eller femti juridiske foreldre. Og om femti sjelden vil være en faktisk situasjon, vil fire og fem fort kunne være det. Det er mange norske barn som forholder seg både til sine eks-steforeldre og nye steforeldre – og kanskje er glad for at de ikke alle har juridiske rettigheter.
Og i forlengelsen av dette: Er det så utenkelig at spørsmålet om polygami vil dukke opp? Hvis tre juridiske foreldre til et barn vil leve sammen, kan de ikke plausibelt og legitimt hevde at de da også må kunne være gift? Det er kanskje ikke en veldig vanlig situasjon. Men det er med respekt å melde ikke de problemene Trettebergstuen og Tajik søker å løse.
Så er det de som innvender at bare det er kjærlighet, så blir alt bra. Men kjærlighet i denne sammenhengen er gjerne en moderne avsporing: Det handler om følelser, ikke om forpliktelser – uavhengig disse følelsene. Det er for eksempel forskjell på forelskelse og nestekjærlighet. Uten strukturer og normer kan kjærlighet raskt ende i kaos. Dette beskrives treffende i The Atlantic, da de skrev om Sovjetunionens platonske prosjekt i 1926:
[It] is now pretty evident that the widespread circulation of revolutionary ideas on the desirability of abolishing the family has not by any means eliminated old-fashioned passions of love and jealousy. The police records are full of cases, some of them very terrible, of murders and assaults and suicides committed by women under the influence of jealousy. One such case may serve as an example. A peasant left his village wife and began to live with a working woman in the town. The village wife kept coming and making scenes before the second wife, until the latter, irritated beyond endurance, poured benzine over her rival, set her on fire, and burned her to death. Such elemental outbursts of jealousy are condemned by the Communists as «relics of bourgeois prejudice»; but they continue to occur nevertheless, and even Communist women have been known to commit suicide because their husbands’ attentions were diverted elsewhere.
Det er selvsagt ingen grunn til å miste all fatning; Jeg tror nok ikke utviklingen automatisk vil bli som over, dersom man skulle åpne for tre juridiske foreldre. Men det er ikke til å komme utenom at man risikerer å institusjonalisere flere familiekonflikter enn vi allerede har. Vien fra kjærlighet til jus kan være brolagt med mange slags gode forsetter. Det er én av grunnene til at man kan si: Hard cases make bad law.
For det er ikke slik at dess flere juridiske foreldre, dess mer kjærlighet. Dessverre kan det fort bli det motsatte – og det vil gå hardest utover barna.
