Valg er vakkert. 8 september trappet unge og gamle, kvinner og menn, rik som fattig opp på skoler og rådhus i vårt langstrakte land for å avgi sin stemme. Uansett utdanningsnivå, religiøs overbevisning eller etnisk bakgrunn teller din stemme like mye som alle andres.
Det er folket som bestemmer retningen for landet, ikke eliten. Demokratiet fungerer.
Men det er et skår i gleden. Politikken og valgkampene blir stadig mer sirkus og slagord. Hva skyldes det? Det er mange faktorer som spiller inn, men én som det snakkes lite om er de utallige meningsmålingene.
Hva er de et symptom på og hvordan påvirker de valgkampen, politikerne og velgerne?
Jeg ser strømmen av meningsmålinger som et symptom på vår kulturs umettelige trang på informasjon og underholdning i nuet. Vi har blitt et utålmodighetssamfunn. Ingen ting kan gå fort nok; vi kjører på gult lys, irriterer oss over den trege kassadamen og hiver i oss «fast food».
Vi sukker oppgitt når dekningen på toget er dårlig og arbeidet halter, og vi tvinges til å rette blikket bort fra skjermen, mot passasjerene på andre seter eller naturen der utenfor vinduet. Tålmodighet er en glemt dyd.
Dette påvirker også politikken. Vi vil vite svaret før svaret er gitt. Vi kan ikke vente til valget for å få Norges dom; vi må hele tiden mates med siste oppdatering på popularitetsbarometeret.
Hvem har vind i seilene og hvem taper terreng? Hva er vinnersakene og hvem tabbet seg ut i siste debatt?
De konstante målingene påvirker også debattene. Politikk har blitt brød og sirkus for folket. Debattene er populæritetskonkurranser hvor ideologene har måttet vike plass for spinndoktorene. Det er one-linere som gjelder. Vi blir solgt spissede og avkortede budskap, ikke lenger fortalt en større historie. De lange nyanserte og dype politiske debattene har forsvunnet.
Vi har ikke tid til slikt. I stedet blir vi servert forenklede og fordummende politiske mantra.
Politikerne som skulle lede vei og stake ut kursen, kryper tiggende etter velgerne. De er villige til å ydmyke seg selv og brette ut sitt privatliv for å vinne vår gunst. Er det slik vi vil ha det?
Meningsmålingenes formål var kanskje folkeopplysning og et verktøy for politikerne. Resultatet virker motsatt. Målingene har gjort seg til herre og styrer politikken der vinden blåser. Det er vanskelig å holde stø kurs og ta upopulære valg når populariteten måles ukentlig. Dermed dras politikken til nuet og de kortsiktige sakene vinner oftest frem.
I stedet for å stå støtt i tradisjonen og kjempe for verdier og hjertesaker, blir den politiske kursen stadig endret for å tekkes opinionen. For, går meningsmålingene ned, rasles det fort med sablene internt og presses frem endring i strategi, ledelse og politikk.
Velgerne påvirkes også av meningsmålingene, den gir oss ikke bare makt. Forskning viser til «bandwagon»-effekten; nemlig at vi elsker å hive oss på trendene og være på vinnerlaget. Ingen liker å tape. Dermed blir meningsmålingene i seg selv en politisk aktør som kan vippe valget ved å forsterke trendene i folket. Det bør være et tankekors.
En annen utilsiktet, men negativ virkning av meningsmålinger, er taktisk stemming. Når partier vipper rundt sperregrensen i meningsmålingene, viser undersøkelser at folk er villig til å stemme på andre partier enn sitt førstevalg for at «riktig» side skal vinne valget. For eksempel stemte en tredjedel av MDG sine velgere på partiet av taktiske grunner, noe som var med å vippe valget i Støres favør. Lignende taktikkeri har funnet sted på borgelig side. Målingene endrer dermed politikkens spilleregler.
Hva er løsningen? Totalforbud fungerer sjeldent. Likevel, hvorfor skal vi fortsette med de endeløse målingene hvis drivkraft er vår utålmodighet og frukten dårlig? Er det ikke bedre å la politikerne få arbeidsro i sin valgperiode og heller gi vår dom ved neste valg? En mulig løsning kan være begrensninger gjennom året og forbud mot målinger i månedene før et valg.
Kanskje et slikt tiltak kunne dempe sirkus-eskaleringen i norsk politikk og gitt mer rom for ærlige og nyanserte debatter, samt fått bukt med taktisk stemming.
