«Det var ikke en løgn, men en feil.» Ordene var ment å rydde opp, men ble i stedet nok et lag med tåke. I en tid hvor vi hyller åpenhet, er det slående hvor lett det er å glatte over, tåkelegge eller rett og slett lyve.
Politikk og løgn er ingen ny kombinasjon. Vi har alle hørt at «politikere lover og lyver», men ofte har det handlet om brutte valgløfter, ikke bevisste usannheter. Det siste tiåret har vi sett en dreining. I land som Storbritannia og USA har vi vært vitne til en ny normal hvor fakta utfordres systematisk. Og når løgn blir strategi, må sannheten hele tiden kjempe med ryggen mot veggen.
I høst så vi hvordan et parti advarte mot hva som ville skje hvis motstanderen vant – for så, etter selv å ha vunnet, å gjennomføre nøyaktig det samme. Når tilliten først sprekker, trengs det mer enn pressemeldinger for å reparere. For løgn fører til mer løgn. Du må dekke over, vri deg unna, bygge lag på lag med bortforklaringer.
Men det handler ikke bare om politikk. Det handler om samfunnslimet vårt. Når ledere lyver, smitter det. Når sannheten relativiseres, svekkes fellesskapet. Vi trenger mot til å stå for noe annet.
Jeg tror vi trenger ledere i politikken, næringslivet og sivilsamfunnet som våger å si: «Jeg tok feil. Jeg beklager.» Det krever mer enn ord. Det krever ryggrad. Men det bygger noe langt viktigere enn makt: det bygger tillit. Og tillit er fundamentet vi må bygge på, hvis vi fortsatt skal tro på fellesskapet.
(Takk til Jametlene Reskp på Unsplash for fremhevet bilde)
