De fleste av oss hevder nok at det er mye i livene våre som vi verdsetter mer enn jobben vår. Relasjoner, ta vare på vårt hjem, fritid og så videre. Men er dette virkelig sant?
For når vi snakker om ferien, beskriver vi det ofte som en tid for å «hente seg igjen». Og når vi sier det på den måten, ser det ut til at betydningen av ferien er at vi skal hente styrke for å kunne jobbe bedre om høsten. Dette er et perspektiv som setter arbeid i sentrum: vi har fri for å kunne jobbe bedre.
Slik tenkte man også da ideen om lovbestemt ferie ble lansert på begynnelsen av 1900-tallet. Det harde fabrikkarbeidet risikerte å slite ut arbeiderne, og for å unngå det foreslo noen at arbeiderne skulle få en kortere hvileperiode hvert år.
Ferien ble da ikke laget av hensyn til arbeiderne selv, eller av hensyn til hvile, men for å gjøre arbeiderne mer effektive. Men hvis vi har fri bare for å kunne jobbe bedre, så er det sant som Weber skriver: Vi lever for vårt arbeid.
Bibelen har et annet perspektiv. I Første Mosebok bruker Gud seks dager på å skape verden, og så tar han sabbat. I noen oversettelser står det at Gud hviler på den syvende dagen, noe som kan lede tanken feil. For Gud tar ikke sabbat fordi han er trøtt og trenger en pause fra sin skapelse. På den syvende dagen nyter Gud sin skapelse.
Den syvende dagen er skapelsens høydepunkt, målet for og meningen med livet. Når Gud skaper verden, bygger han ikke en fabrikk for å holde mennesket i aktivitet. Han planter en hage, og inviterer oss til et liv i fellesskap. For å se sin skjønnhet, nyte gavene og ikke minst takke for dem.
Sett fra dette perspektivet vil ikke ferien være en midlertidig pause for å kunne bli mer effektive arbeidere til høsten. Perspektivet er omvendt: Vi jobber hele året for å gjøre klar til sabbaten.
