Vi er nok mange som har ledd av en vits om Jehovas Vitne. Selv har jeg også hatt en rekke krangler med de som har banket på døren eller stoppet meg på gaten for å dele ut bladet Vakttårnet. Aldri har jeg tenkt at det en gang skulle være nødvendig å skrive en spalte til forsvar for deres trosfrihet.
Dette alvorlige angrepet på grunnleggende menneskerettigheter startet med at det russiske justisdepartementet satte Jehovas vitner på en liste over organisasjoner som skulle forbys på grunn av ekstremistiske handlinger. Høyesterett valgte så å gi dette forbudet sin tilslutning når de i april hadde saken til behandling. Avgjørelsen rammer svært mange, ifølge New York Times har trossamfunnet rundt 170.000 medlemmer i Russland.
Menneskerettighetene er universelle, noe som enkelt forklart betyr at de gjelder alle mennesker i alle samfunn i vår tid. Da daværende president i USA, Franklin D. Roosevelt i 1941 holdt den kjente programtalen for å opprette et verdensomspennende menneskerettssystem, sa han “everywhere in the world” om alle grunnelggende rettigheter. I denne talen finner egentlig også ordene til Øverland, “du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv”.
Når uretten rammer og menneskerettighetene til Jehovas Vitne krenkes, ja da er vi forpliktet til å engasjere oss. I Stortinget tar representantene prisverdig opp en rekke ulike internasjonale saker hvor menneskerettighetene krenkes. Ofte kommer også utenriksministeren på banen, hvor han lover å ta dette videre direkte med landene det gjelder, eller kanskje i FN. Med forbehold om at noe har skjedd helt i det stille, synes det som om norske politikere er helt likegyldige til hva Russland nå gjør mot Jehovas Vitne. Jeg har ikke sett et eneste norsk utspill til støtte for Jehovas Vitne.
Forunderlig nok er det også vanskelig å finne spor etter denne saken på Amnesty.no eller andre norske organisasjoner som arbeider med brudd på menneskerettighetene. Noen har sikkert engasjert seg, men det er langt ifra noe stort engasjement etter vedtaket som gjør at hovedkvarteret i St. Petersburg og 400 lokalavdelinger blir stengt ned.
Jehovas Vitne har blitt rammet av ekstreme regimer før. Blant annet var de det første trossamfunnet som ble forbudt av de nazistiske myndighetene i Tyskland på trettitallet. Kontorene deres ble også den gang stengt ned. I tillegg ble mange fratatt sine jobber og satt i fengsel. I følge folkemord.no var mer enn 6000 medlemmer av Jehovas Vitne plassert i naziregimets fengsler og konsentrasjonsleire i 1939, totalt satt over 10.000 medlemmer i konsentrasjonsleire i perioden frem til krigens slutt.
Det er heldigvis stor forskjell på dagens Russland og trettitallets Tyskland, men det er også mye som er likt, kanskje spesielt hvordan omgivelsene rundt synes å være likegyldig til at Jehovas Vitne rammes av disse grove angrepene på trosfrihet.
Hva er så trosfrihet? Ser vi til FNs menneskerettighetskonvensjon eller til vår egen grunnlov handler trosfriheten om en universell rett og frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer. Trosfriheten er også nært beslektet med ytringsfrihet, samvittighetsfrihet og tankefrihet.
Om vi er troende eller ei, er det neppe vanskelig for oss i Norge å være enig i at dette må folk selv få bestemme. Ingen bør fratas disse rettighetene.
I forrige uke var de ny demonstrasjon utenfor Russlands ambassade i Oslo. Denne gang var også Norges Likestillings- og diskrimineringsombud, Hanne Bjurstrøm representert. Temaet var ikke Jehovas Vitne, men landets behandling av seksuelle minoriteter. Veldig viktig aksjon som selvsagt må arrangeres, men samtidig er det pussig at Jehovas Vitne ikke var nevnt. Hvordan kan dette ha seg?
Jeg lar meg lett engasjere hvis noen jeg kjenner, eller noen som er lik meg, rammes av urett. Det føles litt fremmed å kjempe for trosfriheten til Jehovas Vitne. Det er for meg vanskelig å forstå at noen velger å gå inn i en slik organisasjon. Og således blir dette en god test: Skal vi være tro mot menneskerettighetene som en universell frihet? Det blir ikke troverdig å kun kjempe for dem som er lik oss selv.
Det er tid for å stå opp for Jehovas Vitne.
