Ronald Fangen (1895–1946) er mest kjent som kristen forfatter, men var også en av de første norske kulturpersonligheter som ble fengslet under krigen. Det skjedde allerede i november 1940, etter hans foredragsreiser og artikkelen «Om troskap» måneden før.
Fangen bearbeidet senere opplevelsen av kynisk brutalitet i boken I nazistenes fengsel (1945). Den bærer tydlig preg av personlig smerte, men også av intellektuelt klarsyn. Fangen hadde et stykke på vei sett frem til å snakke med tyskere som kunne sine forfattere, men møtte stort sett det han senere lot en romanperson kalle «maktverdenens idealistisk deklamerende banditter«.
Det var et sjokk da selv en av de mer kultiverte kritiserte ham for ikke å ville lyve. «Jeg skal nemlig si Dem at det finnes ikke den situasjon i verden som ikke jeg kan lyve meg ut av». Han reagerte på at Fangen hadde så underlige prinsipper som sannhet og rettferdighet, og til og med var kristen.
Ikke bare var det merkelig, det var idiotisk. For bare ett eneste prinsipp var mulig: Å «være der makten er. Alt annet er vrøvl og fører folk i ulykke. Det er De selv et eksempel på!»
Fangen hadde lenge vært bekymret for at samfunn kunne gli inn i barbariet fordi forførere klarte å rive til seg makt ved å appellere til frykt, aggresjon og det han kalte de «politiske religionene», kommunisme og nazisme.
Han kom derfor ikke bare med politisk kritikk, men med en dyp kulturell advarsel: Når dannelse, moral og klassisk åndsliv mister sin tyngde, åpner man døren for de voldelige og vulgære. Får idealistiske banditter definere tonen, svekkes respekten for fakta.
Kun maktens logikk står igjen: Den som roper høyest, og lyver lengst, vinner.
Dette var en trussel mot kulturen i vid forstand. Et slik samfunn var uten motstandskraft mot tyranni. Selv Tyskland som han så som et av verdens mest kultiverte land, kunne altså falle for Hitlers demagogi.
Når den politiske samtalen blitt mer preget av konspirasjonsteorier, mer av «det gode hatet» og aggresjon enn av argumentasjon, trenger vi Fangens stemme: Demokrati er sårbart, og uten god forankring kan selv sofistikerte samfunn gli ut i barbari.
Men Fangen var ikke bare pessimist. Han skrev også om håpet og ansvaret hos oss alle: Vi kan insistere på sannhet fremfor løgn, og løfte blikket mot verdier som ikke kan kjøpes eller trampes ned.
Ronald Fangen minner oss om at kampen må kjempes i hver generasjon, noen ganger hver uke. Og den avgjøres ikke bare på slagmarken eller ved stemmeurnene, men i samtaler og debatter, i våre valg av hva vi vil tro, lese og støtte.
