Skolen har hatt en tradisjon av å være trosopplærer. Dagen startet med bønn og salmesang og læreren var presten og kirkens forlengede arm. Alexander Kiellands samtidsroman «Gift» fra 1883 viser oss et bilde av en elev som sitter pent og rolig på første rad. Sitering av bibelvers føyde seg inn i rekken av «byer i Belgia» og annet pugg.
Slik er det ikke lengre. Nåtiden og fremtiden ser annerledes ut. Dagens Lille Marius oppfører seg annerledes og møter en helt annen virkelighet enn det Kielland beskriver. Og godt er det.
I juni 1969 ble det slutt på at kirkens dåpsopplæring også var skolens kristendomsundervisning.
Vi hadde lenge en formålsparagraf i skolen som på en spesiell måte passet på at vår kristne kulturarv skulle videreføres med større tyngde enn andre religioners vekt.
Etter at Stålsett-utvalget i 2013 slo fast at vi vil ha et livssynsåpent samfunn i Norge har det skjedd flere ting. Det spesifikke kristne har blitt fjernere i skolen. Vi har hatt en debatt om kristendommens plass i faget som skal undervise om religion og livssyn. Lærere med et kristent livssyn står overfor et valg: Skal vi se på det livssynsåpne rommet som en trussel, eller som en mulighet?
Det finnes mange ting som er genuint kristent, men ikke unikt kristent. Med det tenker jeg på verdier som tilgivelse, rettferdighet, kjærlighet, fred. Ord og begreper som er viktige i alle de store religionene og livssynene. Som kristen lærer er det viktig å stille seg spørsmålet: Møter jeg mine daglige gjøremål med et annet tankesett på søndag formiddag enn det jeg gjør før naturfagstimen torsdag morgen? Selv om jeg ikke snakker om Jesus og frelsen, kan det være genuine kristne verdier som kommer like tydelig frem som fagformidler og forbilde i skolen.
En trygg, dyktig og bevisst kristen lærer vil kunne bidra til refleksjon og verdiskapning på en måte som påvirker skolen og samfunnet. Gjennom nettopp å stille gode spørsmål og «vekke» elevers bevissthet kan vi endre et samfunn der mange ikke reflekterer rundt ulike etiske dilemmaer. Er det greit å benytte seg av svart arbeid. Foregår det menneskehandel i byen min?
Kristent Pedagogisk Forum er med og gir ut bladet Dannelse i disse dager. Magasinet ønsker å sette fokus på innholdet i skolen. Vi vil løfte frem lærerne og gi dem inspirasjon og refleksjon rundt praksisen i skolen. Vi skriver ikke om skolepolitikk og tester, men vi ønsker å sette fokus på lærerens oppgave. Gjøre elevene til «Dugandes mennesker». Dette innebærer mye mer enn gode resultater på nasjonale prøver.
I løpet av de to neste årene skal mellom 60 og 120 tusen flyktninger bosettes i Norge. Lærerne kommer til å møte mange av dem. De kommer til å være viktige personer som er med på å forme deres fremtid. Dette er en hverdag der religion, livssyn og tro kommer til å være sentralt fordi mange av våre nye medborgere har med seg sin egen tro. Sin egen overbevisning og sin egen kultur.
I Norge har vi etter Stålsett-utvalgets rådgivning valgt en modell der skolen som møterom skal være stort nok for mangfold og egenart. Der elever skal få forberedelsen til en fremtid som også er mangfoldig. Vi som har en kristen tro kan være tydelige på vår egenart og bevisst i vår gjerning. Vi kan med stor frimodighet vise vår tro uten å forkynne og fokusere på det unike og spesifikke i kristendommen som det eneste rette.
Det er viktig at vi er bevisste på hvem vi er. I mangfoldet må vi våkne, ta vår plass og være stolte av det. Vi må la rikdommen i troen vår få påvirke matematikk, språk og geografiundervisning.
Rundt år 350 e. kr levde Augustin av Hippo, en lærer i sin samtid som vi gjør klokt i å lytte til også i dag. Augustin sa:
«Menneskene sier at tidene er dårlige, at tidene er vanskelige. Men tidene det er vi. Tidene er som vi er.»
Norge trenger lærere som er våkne. Som griper mulighetene og lever ut kallet sitt som påvirkningsagent i sin egen samtid.
