Kristendommens ektefødte barn

Det er forunderlig hvordan det kristne stadig tvinges inn i et motsetningsforhold til liberalismen og dens beslektede forordninger, som markedsøkonomien. Denne myten sirkuleres også i Vårt Lands spalter.

Over en relativt kort tidsperiode har to av Vårt Lands kommentatorer – henholdsvis Olav Egil Aune og Lina Stalsberg – karakterisert det «kapitalistiske» som en vederstyggelighet. Kapitalismen er visstnok en ufyselig kraft som liksom forpester menneskesjelen.

I denne teksten håper jeg å overbevise Aune og Stalsberg om at de ikke egentlig mener dette. Jeg vil forklare at kapitalismen ikke er «frafall fra kristendommen, men derimot dens ektefødte barn,» for å sitere kristendemokrat Wilhelm Röpke (1899-1966).

En radikal likhetstanke

Jeg synes ikke noe særlig om begrepet «kapitalisme». Det høres bare så kaldt og kynisk ut. La oss heller bruke «markedsøkonomi». Men er det ikke nettopp det kalde og kyniske vi mener med kapitalisme? Neimen på ingen måte.

Markedsøkonomien tar utgangspunkt i en radikal likhetstanke. Ettersom menneskene har samme verd, skal heller ingen få nyte institusjonaliserte rettigheter som går på bekostning av andre. Eiendomsretten til den velstående og innflytelsesrike person A er ikke noe sterkere eller viktigere enn eiendomsretten til fattige og stakkarslige person B. Denne ideen var helt sentral i utformingen av rettstaten, som jeg skriver mer om i essayet «Et eiende vesen» (publisert i denne ukens Morgenbladet).

Når menneskets verd vernes på denne måten, forløses også vårt potensiale. Dette er den utvetydige konklusjonen i Why Nations Fail (2012). Verket til Acemoglu og Robinson er en tour de force. Her forklares hvorfor noen samfunn er velstående, andre ikke. Velstående samfunn, vises det, har politiske og økonomiske institusjoner som legger til rette for markedsøkonomi. Dette gjøres eksempelvis ved å sikre eierskapsrett til alle. Det er også derfor Erik Solheim nylig kom med følgende erkjennelse hva gjelder god bistand: «Veien til utvikling er et velfungerende næringsliv som investerer og reinvesterer. Det må skje innenfor en stat som bidrar til ro og orden og gir rammer for næringslivet.»

Men hvorfor er det slik? Markedsøkonomien setter mennesket i stand til å dyrke de evnene, tankene og energiene som er lagt ned i dem. Om du har potensial til å bli en dyktig slakter, så er det ingen som kan hindre deg fra å slakte. Eller om du ønsker å brygge eller bake; ingen kan hindre deg fra å tilby fruktene av ditt arbeid. Dersom folk ikke er villig til å betale for disse fruktene, så er du pent nødt til å bruke evnene, tankene og energiene på noe annet – eventuelt senke prisene. Dette fører til sunn forvaltning, og omsider også vekst.

Det «umoralske» marked

Aune og Stalsberg vil kanskje bryte inn og si at «det er vel og greit, men vekst er ikke alt. Problemet er at markedet er umoralsk.» Oppfatningen er at samfunnet må oppgi noe av sin moralske integritet for å oppnå den økonomiske veksten. Og derfor kan ikke markedsøkonomien være noe å trakte etter. La meg først si dette: Det er riktig og sunt ikke å sette likhetstegn mellom økonomisk vekst og menneskelig vekst.

Spørsmålet man da må stille seg, er om det er noe spesielt med markedsøkonomien som forpester menneskesjelen? Kan det hende, som Henrik Syse og jeg spør i Minerva-essayet «Den klassiske liberalismens indre spenninger», at menneskenaturen korrumperes? Det vil si at de mellommenneskelige relasjonene forfaller til en konkurransepreget sammenligning? Her kan man komme med to innvendinger.

For det første er ikke dette en kritikk mot markedsøkonomien som sådan, men mot menneskene som lever og virker i det frie markedet. Dette er en avgjørende distinksjon. Er det ikke slik at menneskenaturen per se har egoistiske trekk, og at sammenligning dermed er en uunngåelig konsekvens? Dette vil i hvert fall en kristendemokrat à la Röpke hevde. Var menneskene bak Jernteppet mindre egoistiske enn det vi i Vest-Europa var? Var det mindre sammenligning der? Tvert imot er det slik at et fritt marked, levende sivilsamfunn og en åpen debatt er den beste måten å tøyle de uheldige utslagene av menneskets falne natur. Dette har vi nettopp fått bekreftet, i følge The Independent, nå som diverse kleskjeder har sett seg nødt til å bruke mer «normale» reklamemodeller. Folk har begynt å si at nok er nok, og markedet må tilpasse seg.

For det andre kan man innvende at fenomener som «sammenligning» og «egoisme» ikke er så endimensjonale og entydig negative som kritikken vil ha det til. Må disse aspektene ved menneskenaturen dogmatisk fordømmes som syndige? I tradisjonen fra Adam Smith blir det tvert imot fremholdt at egeninteresser innenfor rammene av lov og rettferdig konkurranse er det som best bringer samfunnet fremover til ny innsikt og ny velferd, og som dermed tjener fellesskapet. Det betyr ikke at denne formen for egoismen i ett og alt er uproblematisk, men at den innenfor de rette rammer forbedrer snarere enn ødelegger individet, menneskenaturen og samfunnet.

Å tøyle ur-synden

Menneskets ur-synd er selvdyrkelsen. Utnyttelse og undertrykkelse er materialiseringer av selvdyrkelsen. Ett eksempel på dette er kommersialisering av det som ikke skal kommersialiseres, som menneskekroppen. Men å legge skylden på det «kapitalistiske» er som om en sjakkspiller skulle klikke i vinkel, feie brikkene av brettet og i etterkant påstå at «det er ikke meg det er noe galt med, det er spillets regler som forpester min sjel». I henhold til Röpke er dette ansvarsfraskrivelse. I den grad man kan snakke om det frie markedets moralitet, så er det bare som summen av moralen til de menneskene som lever og virker i det frie markedet. Det er menneskene det er noe galt med.

Hvordan endrer man menneskene? Ved å styrke sivilsamfunnet, svarer Röpke. Det var slik man påvirket kleskjedene til å revurdere sine umenneskelige kroppsidealer. Ved å danne og utdanne seg selv og det felleskapet man befinner seg i, fortsetter Röpke: rettlede og styrke viljen, trene og strekke intellektet. Ved å utfordre og kultivere hverandre. Dette skaper i følge klassisk filosofi ikke bare økonomisk vekst, men også menneskelig vekst. Men dette forstår vi først når vi innser at det ikke er liberalismen og markedsøkonomien det er noe galt med – tvert imot, det er oss.