De siste månedene har debatten om Ap-samarbeid blusset opp i KrF. Flere mener at fire år med blåblått styre må være nok. I november skal landsstyret i KrF avgjøre partiets samarbeidsstrategi.
Når KrF nylig fikk hyggelige 7.1 prosent på målingen til InFact for VG, var det flere som tok dette til inntekt for debatten om Arbeiderpartiet i KrF. Selvsagt skaper gode målinger begeistring, men det er dessverre lite som tyder på at det er et trendbrudd.
Ifølge pollofpolls.no viste snittall (Norstat, Gallup og Norfakta) fra samme tid som VG-målingen en oppslutning på 4.2 prosent. Nå er snittet noe høyere, men likevel et godt stykke unna denne ene VG-målingen. Det er altså ikke store velgerutslag av at en del i KrF åpner for å skifte side.
– Mens de tillitsvalgte i KrF ønsker å vri partiet i retning av et mulig samarbeid med Arbeiderpartiet rømmer velgerne til Høyre, skrev TV2-journalist Kjetil Løseth på bloggen sin nylig. Bakgrunnstall fra TV2-målingen i september viste at hver sjette KrF-velger fra 2013, har gått til Høyre.
Pub og butikk på Manglerudhjemmet
For noen uker siden var de fleste Facebook-feeder fulle av bilder fra et sykehjem i Oslo. Denne gang ble ikke uregelmessigheter avslørt. Folk var i ekstase over det de så. De eneste i Norge som ikke delte saken på sine Facebook-profiler, var tillitsvalgte eller ansatte i et av hovedstadens partier på venstresiden.
Glad-saken om Manglerudhjemmet, et av sykehjemmene i Oslo som drives av Unicare, kom på verst tenkelige tidspunkt for Oslo-byrådet. Samtidig som de skulle avvikle avtalen med de private driverne, var hele Norge full av begeistring for filmen som viser eldre mennesker som storkoser seg med egen pub, nye stuer innredet av møbler fra Finn.no og en «butikk» å handle i.
Folk var i ekstase over det de så
For Oslobyrådet har det ingen betydning om sykehjemmet er godt drevet, om de eldre trives og om de ansatte vil beholde sine arbeidsplasser. Så lenge det er privat er det uønsket for eldrebyråd Inga Marte Thorkildsen (SV) og co.
Kampen mellom fattigdom og formuesskatt
Den ideologiske aversjonen mot alt som ikke er offentlig, appellerer neppe til den jevne KrF-velger, der man i økonomisk politikk ofte mer enig med venstresiden. Tankene om en mer radikal fordelingspolitikk treffer de fleste KrF-hjerter. I debatten mellom å kutte formuesskatt og sette inn nye tiltak mot barnefattigdom, vinner Audun Lysbakken over Siv Jensen hos de fleste med «gult» hjerte.
Men er det nok å kunne enes om fordeling? Det er mye som skal bestemmes fra dag til dag i hvert eneste departement, og da har ideologiske reflekser og prinsipper avgjørende betydning.
Tankene om en mer radikal fordelingspolitikk treffer de fleste KrF-hjerter
Mens de ikke-sosialistiske partiene av prinsipielle grunner kan finne frem til en løsning som ivaretar samvittighetsfriheten til norske leger, gikk Arbeiderpartiet til krig mot reservasjonsretten. Mens regjeringen klarer å bli enige med KrF om en familiepolitikk som gir foreldrene valgfrihet, vil venstresiden tvinge familiene (og KrF) til en politikk hvor staten velger. Mens Høyres representanter forsvarer retten til å tro og mene noe annet enn konsensus på Stortinget, vil en samlet venstreside ta fra trossamfunn statsstøtte dersom de ikke «fremmer norske holdninger».
Kjernevelgerne i bibelbeltet
I Agder-fylkene, Rogaland, Hordaland og Møre Romsdal, finner man over halvparten av KrFs velgere, viser oppslutningen fra forrige valg. Dette er fylker i det tradisjonelle «bibelbeltet» der sosialdemokratisk tankegods står svakt. Når KrFs tillitsvalgte fra hele landet skal lande en strategi er dette også en del av bildet som må med.
Knut Arild Hareide og KrF har et vanskelig år foran seg. Hvem KrF velger å samarbeide med vil trolig være svært betydningsfull for oppslutningen. Og enda viktigere kan strategien avgjøre KrFs innflytelse og posisjon i norsk politikk for mange år fremover.
Det er kanskje ikke så rart at et sentrumsparti stadig er misfornøyd når makten får for sterk slagside mot høyre eller venstre.
I KrF er det ofte slik at partiet ønsker seg noe annet enn det de har. Særlig etter glansdagene i 1997 da KrF, Venstre og Senterpartiet dannet regjering. Under Bondevik II-regjeringen var det mange som drømte om en ren sentrumsregjering. Så kom Jens Stoltenberg tilbake og det rødgrønne prosjektet oppstod. KrFs tillitsvalgte fikk raskt nok og ropte da sammenhengende etter skifte i 7 år og 11 måneder. Når landet så fikk en borgerlig regjering, tok det ikke lang tid før noen ønsket seg noe rødere. Ifølge Vårt Land er det til og med etablert et eget nettverk for dette.
Det er kanskje ikke så rart at et sentrumsparti stadig er misfornøyd når makten får for sterk slagside mot høyre eller venstre. Samtidig er det viktig at man ikke mister all politisk hukommelse. Alt var ikke bedre før. Alt blir heller ikke bedre i fremtiden.
Symbolsaker kan ikke avgjøre
Regjeringssamarbeid burde handle om ideologi, men handler veldig ofte om symbolsaker. Ja eller nei til Lofoten. Søndagsåpne butikker. Alkoholavgifter. Flyseteavgift. Ulv versus sau. Kommunereform. Landbrukssubsidier. Ikke uvesentlige saker, men hver for seg blir de ikke noe mer enn symboler. Disse representerer ulike politikkområder, hvor resten av politikken kan ødelegge alt du oppnår i den ene symbolsaken. Derfor er ideologi viktig, aller helst avgjørende.
Det er ikke uten grunn at KrF aldri har vært i regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet.
KrFs partiledelse kommer til å få mange råd. Mer enn å ønske meg et aktivt valg av den ene eller andre siden, er dette først og fremst et forsøk på å få frem partiets ideologiske dilemmaer.
Det er ikke uten grunn at KrF aldri har vært i regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet.
Foto: Arbeiderpartiet