Kristne menigheter representerer en ypperlig arena for integrering. Ikke for å frelse muslimske flyktninger, men for å gi dem relasjoner, og for å være veivisere inn i det norske samfunnet. Den langsiktige omsorgen for flyktninger burde være i kjernen av kristne menigheters selvforståelse, uavhengig av ulike politiske oppfatninger innad i menigheten. Og uavhengig av flyktningenes religiøse bakgrunn. Det er flere grunner til det. Formaningene til den nytestamentlige menigheten om å være gjestfrie, bruker ordet philoxenia – altså kjærlighet for fremmede. Motsetningen, fremmedfrykt, er en intuitiv reaksjon hos mennesker før de vet bedre. Men her skal altså menigheten skille seg ut. Menigheten skal skille seg så til de grader ut at dette trekket – hvordan vi tar i mot de fremmede – er en av de viktigste skillelinjene som trekkes opp mellom de som tror på Jesus og de som ikke gjør det (se Matteus 25). Det er en ansvarliggjøring vi vanskelig kommer unna som troende. Gud identifiserer seg med ”den fremmede” – hvem enn det er. Den fremmede er i sentrum av hans omsorg, og bør derfor være i sentrum av menighetens. Mange menigheter er allerede i dialog med sine kommuner om hvordan de kan bistå, og de er eksempler til etterfølgelse.
Mobiliseringen av praktisk hjelp som har oppstått blant helt vanlige folk er en lettelse å se for de som har fulgt den politiske debatten om flyktningkrisen. Det bor noe spontant godt i oss allikevel, som ikke trenger å veie langsiktige løsninger opp og ned i mente før det kan handles.
Det er en tydelig kontrast til mange politikeres avmålte holdning til den største flyktningekatastrofen siden andre verdenskrig. Det sies at om europeiske politikere samlet sett hadde vist samme handlekraft overfor flyktningkrisen som overfor den økonomiske krisen, hadde det vært tegnet opp bærekraftige løsninger for lenge siden. I stedet ser vi en nesten opprørsk praktisk godhet fra lokalbefolkningen i enkelte mottakerland. En buss med flyktninger mottas med applaus og gaver i München. Restauranter deler ut middag på omgang i Oslo. Asylmottak overstrømmes av tilbud om hjelp og gaver.
Det gir håp.
Samtidig vet vi ett og annet om syklusene av menneskelig engasjement. Når nyhetsverdien blekner, blekner også engasjementet. Veldedige organisasjoner ser det ved hver tv-aksjon: Givere til fadderbarn, regnskog eller brønner i Afrika skyter i været den kvelden aksjonen pågår. Men når den spontane omsorgen skal materialisere seg i månedlige avtalegiro-trekk, skjer dette uten tone- og bildefølge. Og med ett står SOS Barnebyer med langt færre faddere i desember enn det de jublet over i oktober.
La oss se på potensialet til menigheter som integreringsarena: Tilhørighet i en stabil, sosial gruppe gir nettverk, som igjen øker jobbmuligheter (slik er realiteten i Norge), muligheter for å finne plass å bo, faste møtepunkter, språktrening og muligheter for praktisk engasjement. Å bli inkludert i et menighetsfellesskap kan altså, på sitt beste, oppfylle alle indikatorene som ”integrering” måles etter. Amnesty Norge har laget et regnestykke: Hvis alle kommuner tar i mot to flyktninger per 1000 innbyggere, er hele bosettingsproblematikken løst. La oss gjøre et parallelt regnestykke: Hvis hver menighet i Norge forplikter seg på å ta seg av én flyktning per 50 medlemmer, er hele integreringsutfordringen løst.
Vi er gode på spontan respons, men vi trenger å øve oss på utholdenhet. Omsorgen for gruppen som blir bosatt i Norge skal ta dagligdags, alminnelig form. Når hverdagen gjør sitt inntog, og de syriske naboene ikke var helt som vi hadde sett for oss. Når arbeidsgiveren sitter med jobbsøknadene til Rasha fra Aleppo og Ingrid fra Jessheim og må ta et valg. Når annerledesheten til våre nye landsmenn krever noe av oss både høst, vinter, sommer og vår. Og høst igjen. Da får vi testet omsorgskondisen vår.
Norge tok i mot 12 000 flyktninger fra Bosnia i 1993, og evalueringsrapportene konkluderer med at integreringen av disse har vært vellykket. Kanskje leser vi en rapport om 20 år som konkluderer med at den gangen Norge tok i mot en gruppe flyktninger fra Syria, så viste det seg at bekymringene var ubegrunnede: Syrerne lærte seg norsk, de tok utdannelse og deltok i arbeidslivet. De trente fotballag, ledet FAU og hadde naboer på kaffebesøk. Og vi vil smile for oss selv og tenke tilbake på den gangen da menigheter over hele landet løftet blikket og spurte seg hvem som hadde flyttet inn i nabolaget.
