Espen Ottosens sammenligning av Donald Trump med Mussolini har ikke uventet fått flere svar. Noen mener at dette avslører en forakt for Trump som kortslutter fornuften, andre at han bommer fordi konservative kristne ikke har stemt på Trump forgjeves.
Dessverre er det vanskelig å se noen som berører Ottosens viktige spørsmål: Bryter Trump ned demokratiske institusjoner på måter som leder til et stadig mer autoritært og persondyrkende samfunn?
Det er mulig å forstå noen av reaksjonene. Kritikk kan bli så ivrig at man tyr til sammenligninger som skaper mer hete enn lys, og dermed gi alibier for å avvise viktige problemstillinger.
Kanskje er ikke det å sammenligne med ledere Roma så dumt, men la oss da gå enda lenger bak i tid. Altså verken Mussolini eller uspiselige keisere som Nero og Caligula, men rett og slett selveste Cæsar og Augustus.
Siden så mange konger hadde opptrådt tyrannisk, ble det romerske monarkiet veltet rundt år 500. For å motvirke maktmisbruk innførte man republikk og maktfordeling. På Cæsars tid hadde denne med vekslende hell vart i over fire hundre år.
Den romerske republikken lignet ikke mye på moderne demokrati, men makten var delt, fra folkeforsamlinger til senatet. Mange embeter hadde bare ett års varighet, og for å hindre at noen fikk for stor innflytelse var gjenvalg ofte forbudt. Siden dette kunne gi incentiver til å misbruke sin makt den knappe tiden man satt med den, skulle det avskrekke at ledere kunne stilles for retten etter endt embetsperiode.
I likhet med Trump som fikk overbevisende flertall i kongressen, senatet og totalt antall stemmer, var Cæsar ekstremt populær. Da senatet forsøkte å frata ham makt, begikk han ifølge noen kilder et åpenbart lovbrudd ved å krysse elven Rubicon med sin hær. Cæsar fulgte opp med å ignorere formelle prosesser i senatet, brukte sin popularitet til å undergrave maktbalansen og endte som diktator.
Uten å dra sammenligningen for langt, har Trump forsøkt å gå over hodet på kongressen, byråkratiet og rettsvesenet. Retorisk har han undergravd tilliten til media, rettsstaten og valgsystemet. Slagord som «Drain the Swamp» styrker ikke demokratiske institusjoner.
Cæsars etterfølger Augustus beholdt republikanske institusjoner på papiret, men tok reell makt bak fasaden. Retorikken handlet mye om å redde Romas ære og gjenopprette republikken, samtidig som han undergravde den ved å sikre seg all makt og kontroll over hæren.
Litt tilsvarende snakker Trump om å redde demokratiet og gjøre Amerika stort igjen. Han ikke bare nektet for valgresultatet i 2020, men presset justisdepartementet, visepresidenten og andre offentlige tjenestemenn til å avvise valget. På mange måter fremstår også dette som forsøk på å svekke systemet innenfra, med påstander om å beskytte det.
Trump har som Cæsar bygget en base som ser på ham som en outsider, en folkets forkjemper mot «eliten» som i dag også er pressen og akademia. Samtidig appellerer hans språk, stil og temaer ofte mer til følelser enn politisk fornuft. Dette gjør ham vanskelig å plassere innenfor klassiske partipolitiske rammer, og lettere å sammenligne med autoritære skikkelser som bryter med vante normer for politisk opptreden.
Ikke minst ser vi dette i omtalen av utfordrere. Cæsar og Augustus brukte fiendebilder om politiske motstandere som «forrædere» og «barbarer» for å rettferdiggjøre sin makt. På lignende måter snakker Trump om «The Deep State», pressen som en «Enemy of the American People» og bruker ord som forræderi om politiske motstandere.
Det blir stadig vanskeligere å tro at han vil godta et tap i det kommende mellomvalget eller frivillig gå av som president i 2029.
Da Cæsar førte hæren mot Roma, brøt han med alle republikanske normer. Viljen til å bruke vold førte til en borgerkrig som avskaffet republikken. Normen hadde vært at soldater og militære styrker ikke skulle være i selve Roma. Med Cæsar ble soldater synlige i Roma for første gang i fredstid.
Augustus institusjonaliserte dette ved å gjøre soldater og militær makt til en synlig del av regimet. Det som tidligere hadde vært sett som trussel mot republikken ble nå en del av det urbane og politiske landskapet.
Ved å sende væpnede styrker til amerikanske byer har Trump skapt situasjoner som mildt sagt oppleves som truende. Terskelen for å bruke militærmakt mot egen befolkning er senket. Det er blitt en tydelig kobling mellom presidentmakt og militære i storbyene.
La oss anta at Cæsar og Augustus hadde gode intensjoner. Augustus skapte det som litt romantisk er kalt Pax Romana, romerfreden som gjorde slutt på borgerkrigene i et par hundre år. Men freden hindret ikke riket i å utvides ved erobringer og diplomatisk press. Ikke minst brukte Augustus trusler om militærmakt til å tvinge andre lands herskere til å underkaste seg som klientkonger, som Herodes den store også kjent fra Juleevangeliet, eller direkte bli romerske provinser, som Judea noen år etter Herodes.
Selv velmenende politiske ledere kan opptre på måter som har dårlige bieffekter. Ved å underminere sterke institusjoner åpnet Cæsar og Augustus for keisere med langt dårligere evner og intensjoner. Uten formelle måter å stanse dem på, som da den stormannsgale Caligula kom på tronen i år 37, ble utveien å drepe ham fire år senere. Det sier ikke mindre om resultatet at heller ikke den kristendomsforfølgende Nero, keiser fra år 50, kunne stanses før han ble stukket ned.
La oss også anta at Trump har gode intensjoner. Han har så langt ikke endret grunnloven eller institusjonene permanent. Det finnes oppegående personer som forsvarer ham, og ikke bare fordi han oppfyller valgløfter, selv om troverdigheten daler når de samme så sjelden kritiserer ham for noe.
Imidlertid har Trump i praksis flyttet grensene for hva som anses som akseptabelt blant kristne, for ikke å si i politikk og internasjonale relasjoner, også i andre stormakter. Om ikke han selv ender som despot, kan presedensene utnyttes av fremtidige, mer systematisk tyranniske aktører.
For stadige politiske normbrudd og underminering av institusjoner og maktbalanse, styrker ikke demokratiet.
Først publisert i Dagen 15.01.2026
