Kvarme og L’orange ser ut til å mene at barnets rettigheter er ensbetydende med at begge bestillerforeldre skal få foreldrerett til barnet.
Det finnes ikke noe grunnlag i barneretten for en slik forenklet forståelse av barnets rettigheter.
Barneretten og barnets rettigheter har flere elementer. Det innebærer blant annet barnekonvensjonens artikkel 7 om at barnet så langt som mulig har rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem. Staten kan ikke uten videre plassere foreldreskap hos voksne som er i besittelse av et nyfødt barn.
I Barne og Likestillingsdepartementets retningslinjer om stebarnsadopsjon heter det som følger: «Adopsjon innebærer en gjennomgripende endring i barnets familierettslige status, og i de fleste tilfelle er adopsjon ikke nødvendig for å sikre barnet et godt og harmonisk hjem sammen med biologisk forelder og steforelder.»
Par som har leid surrogatmor i utlandet er like forskjellige som andre familier, og det aktuelle barnet har krav en individuell vurdering der barnets trygghet ivaretas. Det er ingen grunn til at disse familiene skal behandles etter andre kriterier enn tilfeller der barnet for eksempel har mistet sin mor i dødsfall og far har fått ny partner.
Kvarme og L’orange tar til orde for at når par leier surrogatmor i utlandet skal begge omsorgspersoner «omgående» få foreldrerettigheter «ved ankomst til Norge». Da blir spørsmålet: Hva ville være forskjellen på dette og innføring av surrogati i Norge? Og dersom et par leier en surrogatmor i Norge som føder her i landet, hvorfor skulle norske myndigheter nekte dette paret å få samme behandling?
