“Gjeninnfør bevæpningen av politiet. Grensene må stenges. Nå må alle muslimer ut av Norge! Metalldetektorer på alle gatehjørne.”
Politikere og andre meningsbærere var raskt ute med sine konklusjoner, selv før aksjonen i Frankrike var avsluttet. Ryktene spredde seg også raskt. Både i sosiale medier og i mediene. For eksempel ble det hevdet at en av terroristene hadde vært en av flyktningene som kom vi Hellas. Men hvordan kunne man være sikker på det, bare timer etter siste skudd var avfyrt i Paris?
Et døgn senere kom meldingene om at dette kanskje ikke stemte. Passet man hadde funnet like ved den avdøde terroristen viste seg å være falskt. Men den informasjonen kom jo lenge etter at svært mange av mine Facebook-venner hadde brukt det første ryktet som et argument for å stenge grensene for flyktninger. Jeg så ingen av dem dementere påstanden senere.
François Hollande, Frankrikes president sa midt under hendelsene natt til lørdag at det nå var lov å være sint. Det er naturlig at man kjenner på et sinne. Det gjorde jeg også. Jeg tror vi var mange som kjente på en blanding av sinne, sjokk, sorg og maktesløshet. Dette er naturlige følelser å få, men det spørs om vi bør trekke for mange konklusjoner ut av våre egne sterke følelser, bare minutter og timer etter disse aksjonene.
Nå er det kanskje ikke så alvorlig med en litt voldsom Facebook-status. Alle som bruker sosiale medier har angret seg på en statusoppdatering. Problemet i denne saken er mer summen av det som skjer og ikke minst hva en del i maktposisjoner får seg til å gjøre.
Polen gikk dagen etter angrepet ut og sa at de nå ikke vil være en del av EUs plan for mottak av flyktninger. Terroristene kan således si at de allerede har lykkes. Paradokset er dessuten at når vi opplever terroren så tett på våre egne liv, burde vi ha sett at det er dette syriske flyktninger prøver å unnslippe når de forlater sitt hjemland. I stedet virker det som om manges forståelse for at folk flykter fra terror synker når vi selv opplever terror. Ganske absurd.
På Facebook ble det sist helg spredt bilder med oppfordring til jihadistene om å heller ta selvmord. Igjen, man kan forstå sinnet, men er det slik vi møter barbarene? Flere har riktig påpekt de siste dagene at ekstremistene fra ulike ytterpunkt trenger hverandre for å holde liv i fiendebildene. Høyreekstremister trenger jihadistene fra IS. Slik kan de i fellesskap bekjempe flyktninger. Spørsmålet er om vi skal være med på dette, eller om vi heller skal møte angrep på “våre” verdier, med nettopp våre verdier.
Leder i Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre skrev like etter terrorangrepet at: “De som skjøt og drepte i Paris ønsket at kaoset skulle fortsette etter terrorhandlingen. De ville at splid, mistenksomhet og nye konflikter skulle oppstå i kjølvannet. Lar vi det skje, vinner de.” Jeg tror Støre har rett og derfor bør vi tenke nøye igjennom hvordan vi agerer og argumenterer i dagene fremover.
Jeg er ingen ekspert på Islam, jeg vet lite om Koranen og jeg har aldri bodd i et islamsk land. I kommentarfeltene, i sosiale medier og blant norske politikere synes det å være mange eksperter på Islam. Noen hevder alle muslimer er terrorister, andre hevder Islam er en fredens religion. Alle opptrer som teologer med “nok” kunnskap til å generalisere. Denne selvforståelsen er ganske bekymringsfull.
Vi trenger en sunn islam-debatt i Norge. Det er viktig at alle religioner og ideologier møter spørsmål og kritikk. Men ved å generalisere kommer vi ingen vei. Like lite som jeg ønsker at alle muslimer skal føle seg mistenkeliggjort fremover, ønsker jeg heller ikke at islamdebatten legges død.
Det kan godt hende vi trenger å gjøre endringer i sikkerthetspolitikken. Kanskje må PST få nye virkemidler, men det er for raskt å konkludere med det i dag. Dessuten svarte PST ganske godt på terrorfaren i helgen: “Det er viktig å huske at et åpent, demokratisk samfunn er sårbart. Det er det umulig å komme utenom.” Ja, vi må nok leve med en viss fare. Det er prisen å betale for å ha et åpent og fritt samfunn. Da kan vi ikke la frykten og terroristene vinne.
Mange har skrevet at vi må holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det er et godt råd. IS og andre ekstremister håper på det motsatte, overopphetet hode og iskaldt hjerte.
