Nedslående anslag antyder at det finnes om lag 30 millioner slaver – ikke tidlig på 1800-tallet, men i dag (UNDOC, 2012). Flere tusen av disse befinner seg antakeligvis i Norge (Reiss & Strøm-Olsen, 2014). Hvordan er det mulig å bekjempe et så massivt faenskap?
Det er helt sikkert en rekke ulike tiltak som må iverksettes. Noen av disse ble presentert i Skaperkraft-notatet «Tingens tilstand og veien videre: Åtte tiltak for å bekjempe moderne slaveri i Norge» (Daniel Joakim, Fyhn, & Masvie, 2015).
I denne artikkelen skal vi ta for oss en sentral forutsetning for kriminaliteten: Det finnes etterspørsel etter produkter fremstilt av slaver. Den gode nyheten er at dersom vi bare tilpasser lovverket litt, kan de frie markedene langt på vei eliminere denne etterspørselen på egenhånd. Ikke bare i Norge, men også globalt.
Hva er et fritt marked?
Det kan være greit å presisere hva vi egentlig mener med frie markeder. Og da er det enklest å peke på verket Why Nations Fail. Robinson og Acemoglu er to av verdens fremste økonomer, og derestour de force forklarer hvorfor noen land lykkes, andre ikke. Konklusjonen er utvetydig: «Institutions, institutions, institutions» (Acemoglu & Robinson, 2012, p. xi).
Vedvarende fremgang krever «inclusive economical and political institutions» (Acemoglu & Robinson, 2012, p. 454). Dette er i praksis en demokratisk rettsstat som sikrer fred og indre orden, som verner om enkeltmenneskenes verd. Det vil si en stat som verner om eierskapet i den forstand opplysningsfilosof John Locke anvendte begrepet: Menneskets rett til å råde over eget liv, egen frihet og egne ting. Det er innenfor et slikt rammeverk menneskets naturlige og sunne incentiver frigjøres. Konsekvensen er at vi ikke konsumerer alle fruktene av vårt arbeid i dag, men velger både å investere og innovere. Et fritt marked er som følge et sted der alle fordelaktige handler gjennomføres, der tilbud møter etterspørsel, uten at menneskerettigheter innskrenkes.
Om rasjonalitetsbegrepet
Det interessante er at man under slike omstendigheter har observert fremveksten av ”Corporate Social Responsibility” (CSR). For å sette det på spissen må bedrifter investere i ikke-profittgenerende virksomhet – for nettopp å maksimere egen profitt. Hvordan kan dette ha seg? Ved første øyekast er det paradoksalt. Dersom man forutsetter et snevert rasjonalitetsbegrepet à la homo oeconomicus, der enhver økonomisk beslutning består utelukkende av en prisvurdering, ville man ikke kunne predikere dette.
Det er imidlertid åpenbart at menneskelig rasjonalitet inkluderer komponenter som et slikt rasjonalitetsbegrep ikke greier å favne om. Eksempler på disse komponentene er ansvarlighet, omtenksomhet og godhet. I visse tilfeller kan det være fullstendig rasjonelt ikke å kjøpe den varen eller tjenesten som er billigst. Kanskje ikke den rimeligere konkurrenten viser ansvarlighet i verdikjeden sin? Eller omtenksomhet, godhet? Ja, på mange måter vil det være direkte irrasjonelt å handle produkter av en produsent som fremstiller varer på en måte som ikke samsvarer med konsumentens eget verdisett.
Og nettopp derfor ligger det slik et voldsomt potensial i de frie markedene når det gjelder bekjempelsen av samfunnsproblemer. Et glimrende eksempel på dette er måten amerikanske konsumenter mobiliserte på, og derved presset en av landets fremste sjokoladeprodusenter, Hersheys, til å gjøre endringer i verdikjeden (Hunt, 2011) (Ariosto, 2012). Konsumentene likte ikke tanken på å kjøpe sjokolade fremstilt av slaver. De boikottet og krevde endring. Produsenten så seg nødt til å gi etter for kravene. Og slik ser vi effekten av disse institusjonene som Robinson og Acemoglu beskriver: Den frie presse informerer konsumentene slik at de ved frie markeder straffer produsenten. Er det ikke vakkert?
Hva er menneskehandel?
Begrepene «slaveri» og «menneskehandel» brukes om hverandre, men beskriver samme kriminalitet: Mennesker tas til fange og eies. Det er ikke snakk om brudd på arbitrære arbeidsmiljølover, men fundamentale menneskerettighet. Eller for å bruke lockeanske termer: Mennesker fratas retten til å råde over eget liv, egen frihet og egen eiendom.
Slavehandel utgjør en av verdens største illegale markeder (ILO, 2014). Dersom man ønsker å forstå mer av problematikken, kan man lese Skaperkrafts ovenfor nevnte notat. Utover at fattige menn og kvinner fanges i fattige land, er de globale tendensene imidlertid vanskelig å beskrive. Dette skyldes at slaveriets strukturer naturligvis er lysskye, og derfor også vanskelige å kartlegge. I notatet vises det eksempelvis til rapporter som hevder at majoriteten av slavene er fanget i prostitusjon. Andre estimater, som vi skal legge til grunn i denne artikkelen, argumenterer godt for at det er tvangsarbeid som er dominerende. Her hevdes det at tvangsarbeid er 78 prosent av det totale slaveriet (Free the Slaves, 2015). Og med tvangsarbeid forstår man alt fra gruvearbeid i Kongo til håndverkertjenester i Norge.
Lav risiko, høy lønnsomhet
Slaveriets vanvittige omfang skyldes de fordelaktige risiko- og lønnsomhetsbetingelsene. Sannsynligheten for at en slavehandler straffes, er forsvinnende liten. Dette skyldes først og fremst mangelfull kunnskap om hva moderne slaveri er for noe, hevder FN (2012). Samtidig er det høy lønnsomhet knyttet til slavehandel. Uten nevneverdige kostnader kan man tilby en slaves arbeidskraft om og om igjen.
Dessuten er prisen for en slave på et historisk minimumsnivå. I henhold til en av verdens ledende forskere på slaveri, professor Kevin Bales, har gjennomsnittsprisen ligget rundt 300 000 NOK justert for inflasjon og kjøpekraft – helt frem til 1800-tallet (Bales, 1999). Siden den gang har prisene falt, falt, falt. I flere land kan man kjøpe et menneske for noen titalls norske kroner (Bales, 1999). All den tid pris formidler informasjon om et produkt, er det ikke vanskelig å se for seg det bestialske menneskesynet en slik handel genererer. Måtene menneskene utnyttes på er direkte kvalmende. Likevel er det verdt å merke seg følgende: Slavehandlerne er ikke spesielt onde av natur. De ser muligheten for høy lønnsomhet gitt lav risiko, og aksepterer at de må gjøre de mest grufulle handlinger for å oppnå gevinsten. Slavehandel er derfor først og fremst en økonomisk kriminalitet.
Det er ved å snu risiko-lønnsomhet-forholdet på hodet at vi for alvor kan utfordre slaveriets strukturer. Myndighetene må tvinges til å heve risikoen ved forbedret rettsforfølgelse. Økt internasjonalt samarbeid mellom myndighetenes etterforskningsenheter er avgjørende i dette henseende. Det er også avgjørende at vi velger å støtte NGOer som kan vise til overbevisende track reckords for bekjempelse av slaveriet (GRETA, 2013). Én av disse er engelske Hope for Justice. Organisasjonen har i sommer påbegynt sitt arbeid i Norge, etter at bevegelsen EN DAG inviterte til et fundraisingsarrangament på Bislett stadion. Flere tusen nordmenn deltok i markeringen.
Så lenge det finnes etterspørsel etter tjenester forbundet med slaveriet, vil imidlertid disse tiltakene aldri i seg selv avskaffe slaveriet. Hvordan kan vi bidra til å avskaffe slaveriet? Det er her Hershey-metoden blir spesielt interessant. Etterspørselen etter produkter som er fremstilt av slaver må kveles. Hvordan kan dette gjøres? Når konsumenten står overfor et handelsvalg, kan vedkommende sjeldent vite om produsenten har slaver i verdikjeden. Ved å gjøre informasjon mer tilgjengelig, kan konsumentene settes i stand til å ta i bruk Hershey-metoden.
The Modern Slavery Act
Hvordan kan vi gjøre informasjon tilgjengelig? Her kan vi se til britene. The Modern Slavery Act, vedtatt av det britiske Parlamentet i mars 2015, er en lov som tar sikte på å bekjempe slaveri i Storbritannia. Lovens «Part 6» gjelder Transparency in supply chains, åpenhet i verdikjeden. Bestemmelsen pålegger produsenter å avlegge en årlig anti-slaverirapport. Denne skal inneholde enten (A) hva bedriften har gjort det siste året for å bekjempe slaveri i egen verdikjede eller bedrift, eller (B) en uttalelse om at bedriften ikke har gjort noe for å bekjempe slaveriet. Videre må produsentene gjøre denne rapporten tilgjengelig for konsumentene.
I norsk rett trenger vi et tilsvarende lovverk. Vi trenger å pålegge bedrifter som opererer i det norske markedet å synliggjøre hvorvidt ledd i verdikjeden inkluderer bruk av slaver. Da kan konsumentene selv avgjøre om de ønsker å straffe bedriften – individuelt eller kollektivt – og slik bidra til å bekjempe det moderne slaveriet. Dette er naturligvis ikke noe som vil avskaffet slaveriet over natten. Det er likevel nødvendig med et slikt påbud, for å legge til rette for et velfungerende marked. La oss se litt nærmere på fordeler og kritikk av påbudet om Transparency in supply chains.
Påbudets fordeler og kritikk
Fordelen av Transparency in supply chains er todelt: For det første gjøres produsentene bevisst på problematikken, selv om de ikke velger å foreta endringer i verdikjeden. Det er ikke lenger noen uvitenhetsunnskyldning. For det annet gis konsumentene en reell mulighet til å avstå fra å handle med produsenter som benytter seg av slaver.
Det finnes naturligvis innvendinger mot en slik lovregulering. For det første: Er det nødvendig å påtvinge ekstra rapporteringsledd? Dersom norske bedrifter ikke hadde hatt slaver i verdikjeden, så nei. Vi er generelt imot byråkratiets klamme og lammende hånd. Men norske bedrifter velger å handle med aktører som ikke respekterer de mest grunnleggende menneskerettigheter. Bruken av slaver er med på å opprettholde et menneskesyn som angriper fundamentet for vår egen rettstat. Derfor trenger vi rapporteringsleddet.
En annen innvending er denne: Er en slik rapport et effektivt virkemiddel for å bekjempe slaveri? Effekten på slaveri innen prostitusjon vil bare være indirekte, ved økt bevisstgjøring om problematikken. Etterspørselen etter tvangsarbeid, som utgjør majoriteten av slaveriet, påvirkes direkte. Men bedriftene ilegges ingen straff dersom de velger alternativ (B) og erkjenner at de ikke gjort noe for å bekjempe slaveri i verdikjeden. Hvilken effekt har da påbudet? Her er det andre mekanismer enn statlig ilagt foretaksstraff som vil påvirke bedriftene. På lang sikt vil bedriftene med overveiende sannsynlighet, i takt med at folket blir mer bevisst på slaveriet som kriminalitet, velge (A) av egeninteresse. De vil ønske å løfte frem de tiltakene som implementeres for å forhindre slaveri i verdikjeden. Rapportering av alternativ (B) vil føre til at konsumentene stiller spørsmål ved bedriftens etiske posisjon, og rokke ved deres rykte og integritet.
Konsumentene vil da kunne straffe bedriftene som opererer uetisk overfor slaver. Dette kan igjen resultere i at det blir nødvendig for bedriftene å bruke CSR-budsjetter på NGOs à la Hope for Justice. Og ikke minst: Bedriftene tvinges til å eliminere egen etterspørsel etter tjenester forbundet med slaveri. Dette er Hershey-metoden.
Avskaffelsen av slaveriet
Det er ingen tiltak som vil avskaffet slaveriet over natten, ei heller Hershey-metoden. Derfor må vi begynne å tenke mer langsiktig. Vi må forstå hvilke mekanismer som driver slaveriet. Og det er de gode risiko- og lønnsomhetsbetingelsene som sørget for at slaveriet ikke forsvant da det ble forbudt på 1800-tallet. Der det er etterspørsel, er det som regel tilbud. Nettopp derfor må vi rette oss mot etterspørselen, og kvele denne. Å sette konsumentene i stand til å få informasjon om bedriftenes verdikjede er et viktig skritt i riktig retning – da vil de frie markedene kunne gjøre mye av jobben på egenhånd.
