Vi trenger menn som våger å være ledere – og som lever for noe mer enn seg selv.
«Nå har jeg sett at du kan samarbeide og at du spiller de andre gode. Jeg har sett at du oppmuntrer de andre og følger reglene til punkt og prikke. Nå vil jeg at du skal glemme kompetansemålene for en liten stund. Kan ikke du de neste ti minuttene vise meg hva du er god for? Jeg vil se driblinger, skudd og scoringer. Hva sier du?»
Eleven ser på meg som om jeg skulle være et romvesen. «Kødder du?». Jeg ser ham rett inn i øynene og forsikrer ham om at jeg mener alvor.
Gutten løper ut på parketten. Han er som en hund som har sluppet fri fra hundebåndet. Det dundrer i parketten, muskler, koordinasjon og kraft. Det smeller i krysset. Han rykker forbi, dribler og skyter. Vi tar en kort pause fra den trykkende og kvelende pedagogikken som er tilpasset jenter med sekserambisjoner. Det er befriende, lungene våre fylles med frisk luft.
Det er dokumentaren «Gutter på randen» på NRK som frembringer dette kjærkomne minnet fra gymsalen. Det gjør inntrykk på en far og en lærer når unge håpefulle gutter med vestlandsdialekt får tilbake troen på seg selv.
Å se unge, uryddige, usikre og resignerte gutter møte kloke voksne mennesker som vil dem vel, er rørende. Resultatet frembringer flere tårer i øyekroken.
Jeg er fullt klar over at guttene får ekstraordinær oppfølging og at «bobla» på «Sætervika» ikke akkurat er skolen. Fruktene av to uker på «gutteleir» er imidlertid så formidable at man ikke umiddelbart kan avfeie «Guttas campus» som behavioristisk testosteron-pedagogikk og et gufs fra en patriarkalsk fortid.
Når skoleleie gutter etter to uker på leir står opp frivillig for å repetere matte som de to uker før hatet intenst, bør man etter min mening stille seg noen selvransakende spørsmål. At guttene sier at de har lært mer matte på to uker enn de har gjort i løpet av ni år på skole, er på mange måter en fallitterklæring.
Å se gutter med store atferdsutfordringer sitte anstendig sammen og nyte en tre retters middag og holde taler til hverandre om takknemlighet, er for meg et stort håpstegn. Endring er nemlig mulig. Problematferd, vold, terror og mobbing er ikke en kronisk skolelidelse. Det finnes medisiner.
Medisinen, eller rettere sagt metodikken som anvendes på «Guttas campus», er av godt, gammelt merke. Dokumentaren fra Vestlandet er sammen med «Kompani Lauritzen» på mange måter et grundig oppgjør med den progressive reformpedagogikken som siden 1960-tallet og utover har fått stadig større innflytelse i norsk skole.
På Sætervika må individet tilpasse seg fellesskapet og ikke motsatt. Autoriteter er ikke undertrykkere, men trygge og gode forbilder som med sin erfaring kan lede og sette sunne grenser. Krav og forventninger er ikke normer og begrensinger som tar friheten fra de unge håpefulle og ødelegger mangfoldet, men gode rammer som optimaliserer vekst og trivsel.
På «Guttas campus» pusses støvet av de prinsippene som ennå er styrende for de elitistiske gutteskolene i England. Her døyves ikke guttenes virketrang med ritalin og diagnoser. Istedenfor tas det hyppige timeouter, og guttene løper ut og får brukt musklene sine.
De spiller basketball, trekker om kapp med tau og kjører gokart. De hopper brølende ut i det kalde vannet og prøver lykken med fiskestangen. Guttene konkurrerer hele tiden mot seg selv og de andre. De avanserer opp mattestigen og får diplomer og stempel. De blir stolte og opplever mestring.
Dette er en annen tilnærming enn den vi ofte ser i enhetsskolen som er tilpasset de flinke jentene, de som alt lykkes. De som er bedre på selvregulerende atferd, den viktigste indikatoren på hvilke karakterer man får senere i norsk skole.
Filosofen Simone Weil kan sies å være den progressive reformpedagogikkens motsats. Weil løfter frem ansvar, ære, hierarki, straff, orden og sannhet som livsnødvendige sjelelige behov.
På «Guttas campus» får guttene æren og selvrespekten tilbake. Det legges til rette for mestring, og guttene blir stolte av det de får til. Her blir de gitt ansvar og må ta ansvar.
Her blir negativ atferd slått ned på. Her finner de sin plass i hierarkiet. Resultatet er orden og trygghet. Her formidles verdier og sannheter. Løgnene om at guttene er dumme og håpløse, avsløres. Etter hvert forstår guttene at de er verdt noe og at de kan om de bare ikke gir seg. De får øynene opp for alt de kan være takknemlige for. Her er karakteren viktigere enn karakterene.
Ifølge SSB er 75 prosent av lærerne i grunnskolen kvinner, på videregående er kvinner i flertall i alle fylkeskommuner. På «Guttas campus» møter guttene, som visstnok ikke passer inn i enhetsskolen, menn som viser vei mot en sunn maskulinitet.
De mannlige lærerne ser sterke og robuste ut, men bruker ikke styrken til å tøffe seg. En av lærerne som har vært marinejeger, forteller guttene om utfordringer i eget liv, en annen danser sammen med guttene. Terskelen for bamseklemmer er lavere enn på Anfield etter sluttsignalet.
Det slår meg hvor fysiske lærerne kan være og hvor godt guttene liker det. Samtidig er lærerne tydelige og nøler ikke med å konfrontere når regler ikke overholdes. Negativ atferd får konsekvenser. Det har en god effekt på guttene, flere av dem sier rett ut at det er dette de har lengtet etter.
I en tid hvor Andrew Tate og Oskar Westerlin får stadig større tilhengerskarer, er behovet for trygge, gode rollemodeller sårere tiltrengt enn på lenge. Maskulinitet kan være giftig, men den kan også være god og livgivende.
Som Asle Toje har påpekt: Offentlige utvalg kommer stadig med velmenende forslag som egentlig indikerer at gutter bør være annerledes. Ofte er det underliggende signalet at guttene bør være mer som jenter.
Dette er en grov feilslutning. Guttene må ikke avmaskuliniseres. Det de trenger, er menn som kan lære dem å kultivere og foredle maskuliniteten.
Samfunnet vårt skriker etter gode, modige menn som står opp for dem alle andre har gitt opp. Vi trenger menn som våger å være ledere, og som lever for noe mer enn seg selv. Menn som bruker sin styrke på å hjelpe, støtte og oppmuntre fremfor å tvinge gjennom sin egen vilje. Menn som setter fellesskapet og det gode fremfor egne ambisjoner og maratontider.
For meg er de forvandlede guttene fra Bergen og omegn en frisk påminnelse om hva skole kan være om vi bare våger å snu.
Denne saken ble først publisert hos Bergens Tidende, 21.02.2024. Den kan leses her.
Foto: Trude Brun Wilhelmsen.
