Hvordan vi møter flyktningene i norske byer og bygder er avgjørende for deres muligheter til å lykkes i det norske samfunnet.
Den viktigste oppgaven vi har, i tillegg til å møte flyktningens primære behov, er å få dem i jobb. Arbeid vil gi dem rotfeste i det norske samfunnet. Det vil gi dem stolthet og gjøre dem til bidragsytere i det norske fellesskapet. Og har vi ikke arbeidsplasser å gi til de som kommer hit, må vi hjelpe dem å skape sine egne.
Med det store antallet flyktninger som i disse dager kommer til Norge, vil det være dramatisk om disse blir stående utenfor arbeidslivet. En konsekvens vil være at vi innen kort tid må begynne å bygge ned velferdsstaten. Hvis Norge vil gjøre god integrering og dempe den potensielle spenningen mellom innvandrere og nordmenn, er jobb helt sentralt.
Seniorforsker Maj Camilla Munkejord skrev en svært interessant kronikk om gründerflyktninger i DN 14. november om betydningen av et varmt og inkluderende lokalsamfunn og hvordan migrantgründerne kan lykkes i distriktene.
Gwendolyn Claire Lin er immigrant, eks-gründer og nå Phd-kandidat på NTNU. Hun skrev sin masteravhandling om immigranter og entreprenørskap. Claire Lin mener det fullt mulig for immigranter å skape sitt eget arbeid i Norge. 60 prosent av migrantgründerne er i servicenæringen, og det er i denne sektoren mulighetene er flest for ufaglærte flyktninger. Men Claire Lin mener det kan være potensial også i andre sektorer, blant annet deler av utdanningssektoren.
Kan er syrisk musiker tilby undervisning i tradisjonsmusikk eller tradisjonelle syriske instrumenter? Det gjelder å finne en nisje med etterspørsel, sier Claire Lin.
Et konkret tiltak for å vekke gründerspirene er å spørre etter gündererfaring på mottakssamtalen. Claire Lins studier viser at de som har gründererfaring fra hjemlandet har gode muligheter til å lykkes i Norge. Derfor må vi i en tidlig fase identifisere denne gruppen, gi dem informasjon og gjennomføre gründerkurs på mottakene.
Her kan vi lære av de tyske læringssystemene. Vi må ta det vi har og presentere det for flyktningene på en tydelig og systematisk måte: Norskopplæring, samfunnskunnskap og gründerskole. Slik vil vi tidlig hjelpe talentene til å se muligheter i sitt nye land.
«Die Welt» rapporterer om hvordan profilerte tyske bedrifter oppretter praksisplasser for jobbsøkende flyktninger. Deutsche Telecom, Siemens og Trumpf ansetter flyktninger som trenger jobb. De gjør det ikke av veldedighet. De gjør det fordi det kommer mennesker til landet som trenger å starte på nytt og som er villig til å arbeide hardt, om så for noe lavere lønn i en praktikantperiode. De har læringssystemer som fungerer – en struktur for opplæring og undervisning tilpasset deres behov. Vi må gjøre det samme i Norge, tilpasset våre behov.
I Storbritannia har programmet «New Enterprice Allowance» vært en av driverne i utviklingen av nye gründere. Programmet tilbyr jobbsøkere på arbeidsledighetstrygd en mentor som hjelper dem å sette opp en forretningsplan for et günderprosjekt. Er planen god nok, utløser den et 26 ukers stipend og muligheter for startup lån.
Det er mange grunner til å tro av flyktninger og deres etterkommere kan lykkes som gündere. Dette er mennesker som har forlatt sin trygghet med ønske om et bedre liv, sånn sett har de ikke mye mer å miste.
Det svenske nettstedet breakit.se viser i en fersk undersøkelse at halvparten av Sveriges mest vellykkede startups har minst en medgründer av utenlandsk opprinnelse. Dette betyr selvsagt ikke at alle flyktninger et naturlige gründere, men det kan bety at villigheten til å våge å starte noe nytt er stor i denne delen av befolkningen.
Dette er en evne det norske samfunnet etterspør i en tid som krever omstilling og nyskaping.
