«Det europeiske prosjektet, ikke Europa like mye. Ikke våre verdier, men begrepet Europa som våre grunnleggere hadde, det er i dag i svært stor fare». Manuel Valls, statsminister i Frankrike, kom med denne uttalelsen tidligere i år da han skulle kommentere presset på EUs yttergrenser og konsekvensene for Schengenavtalen. Det var ikke Schengenavtalen Valls var bekymret for: «Hvis Europa ikke er i stand til å beskytte sine egne grenser, er det Europa som kan dø, ikke Schengen-området».
Sammen med Europabevegelsen gir vi i disse dager ut boken Fryktens kontinent, Hvordan europeere begynte å stole på hverandre. Boken er først og fremst historisk, den forteller hvordan modige politikere fra en rekke land fant sammen for å finne en løsning som kunne samle Europa og fjerne risikoen for en ny storkrig. Det er en imponerende historie, men det slår meg gang på gang at vi nå ser konturene av det samme som EUs grunnleggere så: Europa er presset, frykt preger politikken og man klarer ikke å samordne interessene.
Paradokset er selvfølgelig at løsningen for Europa i 1951 i dag synes å være noe av problemet. EU er ikke lenger like samlende. Igjen dukker interne grenser opp. EU-landet Hellas kalte nylig hjem sin ambassadør til EU-landet Østerrike. Brussel har blitt ineffektiv og gigantisk. Og i Storbritannia tror mange nå at det går mot en slutt på medlemskapet.
En betinget EU-tilhenger
Selv har jeg alltid vært motstander av EU. Jeg liker selvråderett og subsidaritetsprinsippet som sier at beslutninger skal tas på et lavest mulig nivå. Jeg har alltid tenkt at EU er unødvendige fordyrende. Men etter å ha lest EUs historie og sett hvor vi står i dag, med flyktningkrise, økonomiske problemer og andre store overnasjonale problemer, er jeg i ferd med å bli en “betinget EU-tilhenger”. Det er vanskelig, om ikke umulig å like dagens EU, men jeg ser et sterkt behov for noe som samler Europa. Det er like viktig i dag som for 65 år siden.
Frykt førte Europa sammen i 1951, og i dag kan det synes som om frykt kan kan føre Europa fra hverandre. I følge whatukthinks.org viser de seks siste målingene i Storbritannia at det er 50 % som vil forlate EU og like mange som vil bli. Sammenlignet med tidligere er dette svært gode tall for nei-siden.
Norge som er utenfor EU, bør bekymre seg. Storbritannia var med sin størrelse og sin historie mye av fundamentet for at EU ble til. Det var Churchill som først snakket om «The United States of Europe». EU uten Storbritannia mister både kraft og legitimitet. Det er vanskelig å snakke om et forent Europa når 64.1 millioner mennesker melder seg ut. For et lite land på kanten av Europa er det en fordel med tydelige og forutsigbare, handelspartnere.
Norge bør også bekymre seg fordi vi vet at dynamikken i EU har vært slik at Storbritannia har sørget for å holde igjen når franskmenn og italienere ønsker mest mulig overnasjonalitet. I en tid hvor mange mindre land ønsker å beholde et visst selvstyre, har Storbritannia vært en viktig alliert. Et EU uten Storbritannia kan bli mindre Norgesvennlig.
Briter frykter EU
Hvorfor er Storbritannia på vei ut av EU? Det er ikke overraskende frykten som driver. Det er bare å se på utviklingen på målingene under flyktningkrisen. «Den økte innvandringen gjør at det er en «ganske høy sjanse» for at det britiske folk vil stemme for å forlate EU». Det sa Charles Grant, direktør for det EU-positive Centre for European Reform til Time for noen måneder siden. «De ser båter fulle av syrere som ankommer Hellas, og de er redd for at de en dag vil ende opp i Storbritannia».
Grant bekrefter Valls påstand. Hvis EU ikke kontrollerer sine yttergrenser kan ideen om et samlet Europa ryke. Mine britiske venner sier det samme. Det er frykten for immigrantene, for sosiale forskjeller og for hverdagslivet som beveger britene. Visjonen om et organ som løser overnasjonale problemer synes uvesentlig når ting er usikkert hjemme.
Frykten drar Europa i feil retning
Det rasjonelle svaret er ikke å stenge enkeltgrenser, men å finne gode overnasjonale løsninger. Store kriser må løses i fellesskap. Når mange millioner legger på flukt er det meningsløst å diskutere grensekontroll på Øresundsbroen. Tilsvarende gir det liten effekt å organisere kampen mot klimaendringer på egenhånd.
Frykt har alltid vært en viktig driver i politikken. Valg kan vinnes på frykt. Tiltak ingen er for er mulig å få vedtatt hvis bare frykten er stor nok. Se på hva som skjer med vår vilje til å la oss overvåke og sjekkes av sikkerhetstjenester etter terrorangrepene. Problemet i dag er at det er nasjonalister og antifrihandelsaktivister som bruker frykten for å svekke det siviliserte Europa. De kjemper for mindre overnasjonalt samarbeid. Vi skal bli trygge hver for oss, bare vi får stengt de fremmede menneskene, varene og kapitalen ute.
Det må ikke være slik. Ser vi i bakspeilet, ser vi at det tidligere var de moderate som brukte frykt som en katalysator for sivilisasjon og kultur. Se hva forkjemperne for det som først ble Kull- og Stålunionen, som i dag heter EU, hadde av visjoner og drømmer for Europa. De solgte budskapet om at samarbeid skaper trygghet. Da EU i 2012 fikk fredsprisen var det mange som lo, men det var en uvitende latter, for jammen har det vært fred. Det var også mange som lo da man prøvde å samle Europa etter andre verdenskrig. Men de klarte det. Spørsmålet er om vår tids ledere klarer det samme.
