Vi lever i en tid og på et sted som mer enn noen gang verdsetter frihet og autonomi. Dette er sunne idealer menneskeheten har kjempet for i flere århundrer. Frihetens og autonomiens mørketid er på mange måter over, og foran oss er en strålende soloppgang av valg og muligheter på stadig flere områder.
Samtidig lever vi i en tid og på et sted som ser en økning i forekomsten av psykiske lidelser, spesielt blant unge. Tall fra Folkehelseinstituttet viser en økning i andelen mellom 16-24 år som rapporterer psykiske plager. Bruken av antidepressiva i aldersgruppen 15-19 år har også økt kraftig fra 2004 til 2013, med 44 og 48 prosent for gutter og jenter. Noe av økningen kan skyldes økt bevissthet om og mindre tabu knyttet til psykisk helse, men Folkehelseinstituttet mener at det ikke er «urimelig å anta» at det skyldes en faktisk økning.
En grunnleggende regel i statistikken er at to samtidige fenomen ikke nødvendigvis skyldes hverandre: Korrelasjon betyr naturligvis ikke kausalitet. Selv om både frihet og psykiske lidelser opptrer samtidig i vår kultur, trenger det ikke å være en kausal sammenheng. Men kan det tenkes at det finnes en sammenheng likevel?
Individualisme versus kollektivisme
Om vi kan prate om et «skadelig frihetsideal» i Norge, har nylig blitt debattert i Minerva av Pål Mykkeltveit og Kaja Melsom i sammenheng med sistnevntes bokutgivelse.
På tross av tilsynelatende store uenigheter mellom «narsissisten» og «nevrotikeren», tror jeg begge kan enes om at frihet er, og vil forbli, en grunnleggende verdi. Spørsmålet er når det tipper over, og når friheten kan det bli «psykelig»? Debatten dem imellom tok ikke opp menneskets naturlige begrensninger og tilbøyeligheter. I et forsøk på å gjøre nettopp det, vil jeg se på en forenklet sammenligning mellom Østen og Vesten, mellom henholdsvis kollektivistiske og individualistiske kulturer.
I Vesten råder en implisitt forståelse av at valg, frihet og autonomi gir velvære og lykke. Vi skal velge alt fra praktiske ting til de mest eksistensielle og gjennomgripende aspekter ved vår menneskelighet. Ja, vi skal endog definere vår egen natur, som kjønn og når vi skal dø. Valgfrihet er blitt en hellig hjørnestein i vår individualistiske kultur, og den er hovedmekanismen i individualiseringsprosessen. Idealselvet er uavhengig og har nærmest en normativ plikt til å frigjøre seg fra historiens, samfunnets og relasjoners begrensninger.
Hver nedtur kan tolkes som et personlig nederlag både i individets og i samfunnets øyne.
Østen er derimot kollektivistisk, og selvet blir sett på som avhengig av andre. Individet er ikke en separat enhet, men gjøres hel i relasjoner til andre. Koblingen mellom autonomi og lykke blir mer diffus. Lykken er ikke individets ansvar, men nås i relasjoner.
Begrenset selvfrihet
Sammenligningen gjør i hvert fall én ting klart: Man kan ikke sette et likhetstegn mellom et fritt individ og lykke. Økt individualisering kan ikke uten videre sidestilles med bedre liv og mental helse. Ja, et individualistisk syn på selvet kan motivere til hardt arbeid, gi opplevelse av kontroll, frihet til å velge og handlekraft i eget liv.
Men alle medaljer har en bakside. Et individualistisk selvkonsept kan gjør enkeltmennesker blinde for kontekstuelle og strukturelle forhold, og hver nedtur kan tolkes som et personlig nederlag både i individets og i samfunnets øyne. Det er unødvendig å påpeke den selvinnlysende koblingen dette har til psykisk helse.
På den andre siden er det nok av eksempler på hvordan kollektivistiske kulturer (og subkulturer) kan sluke og være ødeleggende for selvet. I Østen ser man lavere rapportering av psykiske lidelser, men neppe på grunn av lavere forekomst. Mye tyder heller på at det skyldes ulik rapportering grunnet fordommer og skam, noe som er lite hensiktsmessig for bedring.
Et annet nærliggende eksempel er hvordan Sofia N. Srour og de skamløse arabiske jentene her hjemme har påpekt hvordan kollektivistiske kontrollerende subkulturer kan hemme og begrense individuell utfoldelse. Vi må med andre ord ikke romantisere kollektivistiske kulturer som legger for stort fokus på ære og skam.
Begrensningenes fordel
Det det derimot handler om, er å ta menneskets natur på alvor – både vår individualitet og kollektive tilbøyelighet. Selv om mennesket alltid har vært opptatt av å realisere seg selv, er vi i større grad i stand til det i dag enn i tidligere tider. Vi har forkastet tradisjoner og sosiale normer, og individualiseringen er nærmest blitt et moralsk imperativ.
Ifølge pedagogen Thomas Ziehe lever vi nå i et «valgsamfunn» der identiteten skapes, og ikke arves. Det skaper ambivalens i verdispørsmål og verdirelativisme.
Vi bør heller anse begrensningene som en del av gevinsten ved nære relasjoner.
Studier peker på at jo flere valgmuligheter man har, desto dårligere avgjørelser tar man og jo mindre tilfredshet rapporteres selv ved gode valg. I tillegg ser man at den viktigeste faktoren for velvære, er nære relasjoner og ikke frihet (se for eksempel denne og denne).
Tradisjonelt har man sett på begrensingene som nære relasjoner gir, som en «kostnad», som veies opp av emosjonell støtte og varme. Nyere forskning antyder at vi heller bør anse begrensningene som en del av gevinsten ved nære relasjoner. Slike begrensninger er grunnleggende også i religiøse praksis og fellesskap.
Akkumulert forskning har i tråd med dette vist at religiøse mennesker som regelmessig deltar i religiøse sammenhenger, «begrensede» individer, har lavere depresjonsrater, bedre mental helse og mer utviklede sosiale relasjoner.
Den menneskelig gevinsten ved et begrensende rammeverk tror jeg også Mykkeltveit vil si seg enig i: «Å ha tydelige normer å rette seg etter, er for det meste et gode», skriver han. Også Melsom påpeker verdien av å etterleve sosiale normer.
Selvfrihet og psykiske lidelser
Vi mennesker har begrensede kognitive ressurser. I en kultur der det forventes at alle valg skal tas uavhengig og selvstendig, kan vi lammes. Hvilket kjønn er jeg? Skal jeg ha én eller tre partnere? Er det like greit å dø nå? Ja, muligheten til å ta disse valgene gir økt frihet, men gir de oss også bedre liv og et bedre samfunn?
Hjernen er ikke ferdigutviklet før i 20-årene.
Kan det være mindre belastende å slippe å velge kjønn? Kan det være mindre belastende å kunne tilslutte seg noen verdier som andre har bestemt at er gode, slik som religiøse verdiforankringer, og ikke måtte lage sitt eget koherente verdigrunnlag? Vi vil i så fall ha mindre valgfrihet, men også være fri fra det evig kravet om å være så veldig fri.
Individualismen rammer spesielt unge. Hjernen er ikke ferdigutviklet før i 20-årene, og ungdom forventes å ta en rekke valg som er avgjørende for identitet, fremtid og livssituasjon. Når forekomsten av psykiske lidelser i dag ser ut til å øke, må vi spørre oss om dagens samfunn ligger for mye i den individualistiske grøften.
Løsningen er ikke å forkaste individuell frihet, men innse at den individualistiske kulturen vår ikke tar menneskets begrensede kognitive ressurser og sosiale natur på alvor.
