Krisesituasjoner er ideelle for menneskehandlere på jakt etter ofre. De velger ofte de mest sårbare kvinnene, barna og mennene som mål for deres utnyttelse. Dette er en alvorlig kriminalitet som trenger vår oppmerksomhet som folk, organisasjoner og nasjon.
Vi står nå midt i en krisesituasjon. En flyktningkrise, der et stort antall mennesker leter etter trygghet og beskyttelse. Norge blir stadig sterkere berørt av det som lenge kun var fjerne TV-bilder. Heldigvis er det mange som vil gjøre noe. Noen har åpnet sine hjem og noen har delt ut soveposer og andre nødvendigheter. Flere lands regjeringer, fremfor alt ledet av Tyskland, har vist handlekraft, og mediene dekker situasjonen godt. Dette berører oss alle. Vi vet ikke hvor mange som kommer til Norge. Vi hadde en plan om å ta imot 10.885 flyktninger, men det tallet blir alt for lavt nå. Situasjonen er krevende og vil blant annet kunne føre til at man overser den store faren for menneskehandel.
Mennesker på flukt har et ekstra stort behov for beskyttelse. Som samfunn må vi kjenne til risikoen disse menneskene bærer med seg. Risikoen for å bli utnyttet og misbrukt. Det kan være tvangsprostitusjon, men også helt andre områder som tvangsarbeid innen landbruk, hjemmetjenester, tigging, bygningsarbeid, og så videre. For ikke lenge siden ble personer i Nederland dømt for utnyttelse av gateavisselgere. Menneskehandelen er overalt, og dens kriminelle blir stadig mer kreative.
Handel med mennesker er blitt en stor og lønnsom industri. Det er mellom 21 millioner og 36 millioner slaver i verden, det viser anslag fra blant annet Den internasjonale arbeidsgiverorganisasjonen ILO. Menneskehandel er også en av den raskest voksende kriminelle industrien i verden. FN har også flere ganger rapportert at denne industrien er den tredje mest lukrative kriminelle industrien, kun slått av illegalt salg av narkotika og våpen.
Alle husker bildet av den lille gutten som ble skylt på land, livløs. Men er det noen som husker det bildet av jenta som var tatt til slave da hun var fire og som senere døde av matmangel? Eller den mannen som ikke fikk se familien sin på 22 år, fordi han mot sin vilje var tvunget til å arbeide på en fiskebåt? Slaveriet er ikke noe nytt, det har pågått lenge og det pågår hver eneste dag. Men det virker derimot ikke som at vi tar det så alvorlig, kanskje skjer så alt for langt borte? Det tror vi i hvert fall.
Selv om det ikke er direkte sammenlignbart, trekkes mine tanker til 2010 da jeg besøkte Haiti, omtrent fem måneder etter jordskjelvet. Naturkatastrofen hadde ført landet inn i en svært alvorlig krisesituasjon. Veiene, hjemmene – alt var ødelagt. Men det var ikke først og fremst bygningene som var ødelagt, det var mange menneskers liv som ble lagt i ruiner. Familier ble delt, foreldre emigrerte, barn ble mistet underveis. Jeg så da med mine egne øyne hva en krisesituasjon kan gjøre med mennesker og med kriminelle. De er desperate. De stoler på hvem som helst til å hjelpe, til å gi dem liv og fremtid. De kunne gå så langt som å sende deres barn med fremmede menn og kvinner, bare for å gi dem et trygt sted. Det samme skjer i andre land og i andre kriser. Og det er resultatet av denne desperate situasjonen i blant annet Syria, som vi nå ser i Norge. Mennesker har alle steder det samme behovet for trygghet og beskyttelse.
I følge IOM (International Organisation of Migration) er det et stort behov for å øke forståelsen og bevisstheten, spesielt innen humanitære organisasjoner som settes inn i krisesituasjoner som denne. Behovet for å være oppmerksom på risikoen for menneskehandel er viktig før, i og etter en krisesituasjon. Men hvorfor er dette store problemet totalt oversett? Det handler blant annet om ordbruk og definisjoner. Handel av mennesker er definert i Palermoprotokollen (fra år 2000), mens ordet utnyttelse/misbruk ikke er definert i internasjonal lovgivning. Hva betyr det så å bli utnyttet og misbrukt? Det er vanskelig å svare på, spesielt siden vi står uten en god definisjon.
En annen grunn til at dette blir oversett er at politi, offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner mangler kunnskap om temaet. Det er for eksempel ikke noe særlig informasjonsmateriell om menneskehandel for flyktninger. Vi vet altså ikke nok om temaet og vi vet heller ikke hva vi skal tilby.
Jeg tok nylig en telefon til Utlendingsdirektoratet og fikk dessverre bekreftet det jeg fryktet. De gjør ingenting for å motvirke muligheten for at flyktninger som ankommer Norge ender opp som ofre for menneskehandel. Det blir verken arbeidet holdningsskapende eller med konkrete tiltak sammen med andre offentlige etater og frivillig sektor. UDI anbefalte meg å ta kontakt med et statlig prosjekt som arbeider mot tvangsprositusjon i Oslo, som kun har to ansatte. De ansatte gjør en fantastisk jobb på sitt felt og de gjør selvsagt alt de kan. Men med sine små ressurser sier det seg selv at de ikke kan gjøre noe spesifikt overfor de mange flyktningene som nå ankommer Norge. Derfor anbefalte de meg å kontakte UDI! Med andre ord: ansvarsforståelsen gikk frem og tilbake. Men det holder ikke, spesielt ikke i dagens situasjon.
Regjeringen og de humanitære organisasjonene er nødt til å se behovet for beskyttelse flyktningene som nå ankommer Norge. Man burde for eksempel kjøre større informasjonskampanjer for å bevisstgjøre flyktningene. Kommunene trenger i tillegg opplæring slik at de kan iverksette tiltak som forebygger menneskehandel og beskytter flyktningene de tar imot. Ved å også utvikle forebyggende materiell kan vi forhåpentligvis redde mange fra å ende opp som et offer av menneskehandel. Det haster med å iverksette tiltak. Og tatt i betraktning at både UDI og andre avviser at de skal ta en ansvar, her må vi kunne forvente at regjeringen finner umiddelbare løsninger. Om så ikke skjer, vil en ny bølge av menneskehandel kunne foregå midt i vårt ellers så velfungerende og siviliserte Norge.
