Det har vært mange tårer hjemme i stuen de siste ukene. TV-bildene berører store og små. NRK Super formidler glimrende til barna. Vi voksne kan følge flyktningdramaet gjennom hele døgnet via mange andre kanaler. Etter å ha snakket mye om det, bestemte vi oss så for å ringe kommunen. Nå vil vi åpne hjemmet vårt. Vi kan ikke sitte hver kveld og se TV-bildene uten å selv gjøre noe. Som mange andre har også vi et ledig rom. Vi trenger ikke et eget kontor. Vi har plass.
Kommunen hadde ikke plass. De tok ikke i mot noen enslige mindreårige flyktninger. Så det var bare å glemme. I nabokommunen ønsket de ikke hjelp fordi alle deres flyktninger skulle bosettes lokalt.
Før sommeren var det nærmest litt kuriøst å lese om nordmenn som ville åpne hjemmene sine, nå vil “alle” det. Krisen kommer tett på når TV-kameraene viser oss bilder fra strendene i land de fleste nordmenn har feriert.
Når flere hundre tusen flykter til ulike europeiske land, er det godt å se at flere hundre tusen i lille Norge markerer på Facebook og andre steder at de vil hjelpe. Restaurantene gir ut gratis mat, folk samler inn klær og barn lager innsamlingsaksjoner.
At mange vil hjelpe kan ikke møtes med tomme fraser om at “det er fint at folk engasjerer seg”. Den største flyktningestrømmen etter 2. verdenskrig trenger politiske ledere som legger til rette for den store hjelpestrømmen. I kommuner som bosetter mindreårige flyktninger bør man åpne for at alle med mulighet får lov til å hjelpe. Innføringskurs (PRIDE mm) bør intensiveres slik at flest mulig kommer raskest mulig i gang.
Hvis huset brenner, er det ingen av oss som ville dratt til byen for å gå på et brannvernkurs over flere uker. Det kan synes som om vi til tross for sterke TV-bilder, mangler politisk krise-forståelse. Det gjelder både lokalt og nasjonalt. Kanskje handler dette om mangel på politisk lederskap.
Tyskland er ett av få land som har vist lederskap i Europa og som møter flyktningene med en hjelpende hånd der mange andre i stedet vise maktesløshet. Men fordi de står ganske alene, er de nødt til å innføre grensekontroll. Solidariteten i Europa kan ikke bare vises fra menneske til menneske, men den må også vises mellom nasjonene. Den såkalte “byrdefordelingen” handler om at ingen land kan hjelpe alle, men at alle kan hjelpe ganske mange. Som Tyskland burde også Norge latt vær å bruke Dublin-avtalen. Vi lever ikke en tid hvor vi kan tviholde på utdaterte asylsystemer.
Dublin-avtalen er et europeisk samarbeid som kort fortalt handler om at hver asylsøker får søknaden sin behandlet i kun ett av “Dublin-landene”. Det betyr at de som ankommer Hellas først, ikke skal kunne få søknaden vurdert i Norge senere. Når det er krise i Midtøsten og mange kommer sjøveien, er det enkelt å forstå hvorfor asylsystemet krasjer.
Før Stortingets berømte vedtak om 8000 flyktninger over tre år, ble det argumentert heftig fra regjeringen om at det ikke var mulig å bosette så mange flyktninger. Vi har i Norge klart å lage en bosettingspolitikk som er så vanskelig og styrt av så mange regler at den overhodet ikke tar innover seg at det fra tid til annen vil være kriser hvor Norge må stille opp.
Mennesker som flykter fra krig, vold og tortur i Syria, drømmer ikke først og fremst om en lavutslippbolig med universell utforming og balansert ventilasjon i henhold til siste byggeforskrift. De flykter for å få trygget og håp om en bedre fremtid. La oss derfor bruke det vi har, enten det er private hjem, leirsteder, nedlagte hoteller eller andre mulige bygg.
I en NTB-melding denne uken varsler statsminister Erna Solberg at det vil komme over 15000 asylsøkere i tillegg til kvoteflyktnignene Norge har forpliktet seg til. Disse må vi bosette. Da må dagens systemer legges bort og folks villighet til å hjelpe tas alvorlig. Vi kan hvis vi vil.
