KrFU-leder Ingrid Olina Hovland foreslår å fjerne 1. mai som offentlig høytidsdag for å spare tre milliarder kroner i året. Etter hennes skjønn er dagen redusert fra en bred folkebevegelse til en anledning for Arbeiderpartiet og LO til å fronte sin politiske agenda.
Det er bare to haker: Ingen politikere vinner valg på å kutte fridager. Og slike kutt har bivirkninger, i likhet med debatten om dem.
Noen har allerede ikke helt diskret begynt å nevne kirkelige fridager. Man sparer mer på å fjerne Kristi Himmelfartsdag! Den leder oss til og med inn i fristelse, en inneklemt fridag.
Det er heller ikke noe nytt at meningen bak fridager reduseres uten at dagene forsvinner. Skolens høstferie skulle opprinnelig gi elever fri til å høste poteter. Vinterferien var for å kutte alle skolenes brenselsutgifter i knapphetstiden under krigen.
Hovland er likevel ikke første politiker som har ønsket å fjerne offentlige høytidsdager. En gang ble det faktisk vedtatt på regjeringshold. Begrunnelsen var enkel: Dagene ble ikke brukt til sitt formål. De var også latskap og utskeielser fremfor økonomisk produksjon.
Ikke overraskende var dette en regjering som ikke trengte velgere. For vi må tilbake til Danmark-Norge i 1770, ved det som er blitt kalt «Festdagsreduksjonen». Som i andre protestantiske land ønsket man at flere dager ble brukt til «Arbeide og nyttig Gierning».
For at det virkelig skulle monne, fjernet man halvparten – hele 11 dager.
Men vedtaket hadde en utilsiktet bieffekt. At Mikkelsmess 29. september ble avviklet helt og Allehelgensdag flyttet til første søndag i november, forsterket tapet av dagene som ble borte ved reformasjonen, som Bartolomeusdag 24. august og Andreasmesse 30. november.
Krysses de av i kalenderen er det ingen festdager igjen på høsten.
Ikke alle var like viktige, men man merket spesielt at Mikkelsmessen forsvant. For denne var ett av årets store festdager. En høsttakkefest gjennom syvhundre år, et vendepunkt hvert år, på samme måte som jul, påske og midtsommer.
Slike dager tok man ikke lett på. Brygget du ikke til Mikkelsgilde, risikerte du straff, på linje med ikke å brygge til Jul. Frostatingsloven påla å lage så mye at fattige fikk det som var til overs, Mikjalskorn, Mikkelskorn.
Avviklingen av hele høstens festkalender skapte et stort kulturelt tomrom. Det hjalp litt at dagene noen steder levde videre som «prikkedager», frem til starten av 1900-tallet. Ikke som offisielle fridager, men med hevd for å arbeide mindre og gi tjenestefolk fri.
Med urbaniseringen og industrisamfunnet mistet man stadig mer rytmiske avbrekk, samlingspunkter og sosialt legitimerte festanledninger mellom sensommer og advent.
Høsthalvåret var uten sosiale hengsler. Kalenderen ble mørk mellom sommer og jul.
Ja, etter hvert kom høstferien, men uten kollektive ritualer. Behovet for fest i en stadig mørkere tid ble ikke mindre.
Tomrommet ga grobunn for rituelle erstatninger. Nye merkedager som fylte emosjonelle og sosiale funksjoner. Andre måtte ta over, når familietradisjonene ble svekket og kirken ikke lenger bestemte.
Kjøpmennene var ikke dummere enn at de grep anledningen.
Det startet for alvor i 1949. Etter modell fra Danmark og Sverige innførte landsmøtet for tobakkshandelen i Norge farsdag, hver andre søndag i november. Et rituale med gaver og anledning til å samle familien i en ellers tom måned.
Butikkene fikk medvind fra en av vår tids sterkeste drivkrefter: Barnehagenes årsplan. Den viste store tomrom som måtte fylles med mer enn julebrus.
Det gjaldt også allehelgensdag. Selv om stadig flere har begynt å sette ut lys på familiegraver første søndag i november, er dagen løsrevet fra den klassiske minne- og håpssyklusen fra allehelgensaften til allesjelersdag, 31.10. til 2.11.
Løsningen var enkel: Look to America. Mange hadde vokst opp med Halloween i Donald.
Butikkene trengte ikke bestikkelser for å få utstyr på plass til 31. oktober, men kanskje hadde Den norske kirke trengt det. Uansett kjente den ikke sin besøkelsestid. Dermed ble ikke den klassiske syklusen gjenopprettet ved å flytte Allehelgensdag til 1. november.
Siden det fortsatt var store tomrom, fylte barnehagene på med Lucia 13. desember, etter svensk modell. Heller ikke handelsstanden sto stille. Black Friday var USA dagen etter Thanksgiving, siden man ikke kunne starte julehandelen før. I Norge tok man ikke slik så nøye. Julebrusen var i butikkene i oktober og julehandelen forsterket av Black Week, med Cyber Monday på kjøpet.
Men arbeidsdager som feirer Mammon kompenserer dårlig for fridager som feirer Gud.
Likevel får slike dager gjennomslag, selv om de ikke blir offisielle. De bryter mørketiden, er visuelt sterke erstatningsfester og enkle å delta i, enten de er familieorienterte eller ei.
Dermed et råd til Hovland og andre politikere som søker velgere og varmere samfunn: Ikke foreslå å fjerne offisielle høytidsdager på våren. Innfør heller nye på høsten!
Det første flere enn KrFU bør foreslå er å flytte allehelgensdag tilbake til 1. november. Da kan også Halloween settes inn i sin klassiske sammenheng som understreker mørket og dødskreftene Jesus måtte overvinne, minnes våre forfedre og feirer håpet om lys og liv.
Men den virkelig store kampsaken bør være Mikkelsmessen. Ikke bare som hilsen til vår største innvandrerkultur, men en meningsfull fest med lange røtter også i Norge. Dette kan igjen bli høstens store festdag som hyller Mikael og kampen mot ondskap og mørke, en trøst for alle som finner mer håp i engler enn elementærpartikler.
Mikkelsmessen var den tradisjonelle avslutningen av arbeidsåret med høstmarked og lys inn i mørketiden. Starten på studieåret, feiring av kunnskap og vitenskap. En dag for kortreist mat med takk til naturens gaver i en tid der mange savner tilhørighet.
Kort sagt enda flere vinnersaker, selv om dagene som 1. mai ikke lenger skulle støttes av brede folkebevegelser. Det gir nok ikke like mange minutter på Dagsnytt 18 som forslag om å fjerne fridager, men profilert riktig, kan det gi stemmer.
Ingen grunn til å nøle. Det er valg neste år.
Først publisert i Dagen 28.04.2026
(Fremhevet bilde av Mikael, Konstantinopel på 1300-tallet)
