Drapet på Charlie Kirk førte til selverkjennelse. Var virkelig en så ukjent amerikaner et forbilde for mange unge? Hvordan kunnne en kristen MAGA-supporter være det – i Norge?
For i overkant mange trekk ved Trump og hans støytespillere minner om fascisme, persondyrking og forakt for de svake. Viser ikke «The Seven Mountain Mandate» at konservative kristne planlegger et teokrati for å dominere, styre og kontrollere alt fra utdannelse og media til næringsliv og politikk?
Noen trakk linjer til Francis Schaeffer (1912–1984), grunnleggeren av det kristne studiesenteret L’ Abri. Ønsket ikke hans manifest fra 1981 teokrati? Vi bør holde oss langt unna en forløper, en døperen Johannes, for det kristne høyre!
Den advarselen hadde overrasket alle som leste om ham i Time Magazine i 1960. For Schaeffer var en kulturkjenner og misjonær for Europas intellektuelle, apologet for ungdom opptatt av filosofi og kunst. Først noen tiår senere – et godt stykke på vei ledet av sønnen Franky – ble han en frontfigur for 80-tallets kristne høyreside i USA.
Men hans holdninger var fjernt fra hva mange i dag forbinder med den. Han tok sterke oppgjør med rasisme, kjempet mot urett og viste inderlig omsorg for de svakeste. Schaeffer brukte tid med enkeltmennesker med varme og ydmykhet. Han brant for å formidle Bibelen, kristen tro og tanke, i lange samtaler, gi seriøse svar på ærlige spørsmål – ikke for å herske og herse.
Man fremmet ikke menneskeverdet ved å dehumanisere meningsmotstandere. Schaeffer ønsket å kjempe for sannheten med svette og tårer, ikke hån og hat.
Hans kalte kristne til å inspirere, ikke kontrollere. Det er vanskelig å ta klarere avstand fra teokrati enn hans «kristne manifest» fra 1981:
«Først må vi gjøre det helt klart at vi på ingen måte snakker om noe slags teokrati. La meg understreke det sterkt. Witherspoon, Jefferson, de amerikanske grunnlovsfedrene hadde ingen tanke om et teokrati. Det fremgår tydelig av det første grunnlovstillegget, og vi må stadig understreke at vi ikke snakker om noen form for teokrati – overhodet.» (A Christian Manifesto, The Collected Works, bind 5, side 485–86).
Likevel ser flere ham i dag som en inspirasjon for dominion theology, “hersketeologien” som fremmes i kristennasjonalisme. Muligens fordi man overtolker ordbruken når Schaeffers støtter forvalteroppdraget i 1. Mos 1,28, på engelsk «have dominion over» (på norsk «råde over») skaperverket. Men hans poeng var at oppdraget er gitt oss alle, uansett tro og livssyn. Vi er alle skapt i Guds bilde og satt til å råde over jorden, med ansvar for å gjøre godt, i visdom og samarbeid på alle områder om det felles beste.
Og det må skje i kjærlighet, omtanke og handling. Det er ikke mindre viktig for kristne.
Slik Schaeffer skriver i The Mark of The Christian er kjennetegnet på en kristen, og dermed den dypeste apologetikk, ikke å vifte med et kors eller snakke om moral, men praktisk kjærlighet. Selv om det koster, krever mye tid og man blir skikkelig sliten.
Hans blikk for kulturoppdraget gjorde at Schaeffer så kunst og musikk, filosofi og litteratur som uttrykk for vår selvforståelse. I stedet for å advare mot umoral og uenighet, ønske forbud og sensur, søkte han med stort alvor etter hva som ble uttrykt av lengsler og savn, frykt og protest, streben etter kjærlighet, verdier og betydning.
Ingen konservative kristne viste mer interesse for hva 60-tallets motkultur kunne fortelle om sårede, skjøre og storartede mennesker, deres opplevelser og observasjoner.
Schaeffer tok ikke bare avstand fra teokrati. Han var en sterk stemme i kampen mot autoritære samfunn. Han fryktet en utvikling der vi mistet stadig mer frihet, i bytte mot velstand og trivsel der vi i ro og mak kunne være oss selv nok. For mer enn fascisme og kommunisme kunne redusere oss til passive redskaper for staten, uten egenverdi.
Advarselen var tydelig i How Should We Then Live? (1976): Når «staten er den øverste autoriteten, da har staten blitt gud. Og når staten er gud, dør menneskelig frihet.»
All undertrykkelse, fra høyre som fra venstre, var svik mot Gud og mennesket.
Han bygget på en sterk protestantisk tradisjon der vi alle er falne som kommer sørgelig til kort. En preken i No Little People (1974) sier klart ifra: «Når vi forstår Bibelens realisme, skjønner vi hvorfor reformasjonen førte til et demokrati med maktbalanse. En kristen kan ikke engang stole nok på seg selv til å få ubegrenset makt».
Vi trenger ikke godta Schaeffers historiske analyse for å se hans poeng: Siden vi alle er syndere, er det bedre å bli styrt av mange enn av få.
Dermed ønsket han heller ikke å hvitvaske kirkens svik. Han kritiserte støtten av den atlantiske slavehandelen. Den var ikke bare moralsk feil, men viste hvordan kirken mistet sin profetiske rolle når den føyde seg etter makten.
I alt var menneskeverdet sentralt. Vi har uendelig verdi som skapt i Guds bilde, enten det handler om abort, eutanasi, rasisme, politisk undertrykkelse eller marginalisering. Kristne må gå i bresjen for de svakeste, vise omsorg og engasjement for bedre samfunn.
Likevel kobles altså Schaeffer i dag først og fremst til en militant og konfronterende politikk. Selv om virkningshistorien må tas på alvor, og det opplagt er slingringsmonn i tolkninger, svikter en slik kritikk på sammenhenger og nyanser. I den grad noe i det hele tatt treffer er det fort å blande opprinnelig hensikt og senere misbruk og misforståelser. For Schaeffer var på mange måter en profetisk røst mot både statlig undertrykkelse og kristent maktmisbruk.
Francis Schaeffer etterlot seg en arv som inspirerer og utfordrer. Hans ønske om seriøse samtaler, omsorg og verdighet, er viktige påminnelser om å leve ut troen i handling. Hans tanker kan forstås på flere måter, men ikke til å støtte statlig undertrykkelse eller opphevelse av maktbalanse.
En MAGA-bevegelse som tar Schaeffer på alvor, opphører å være MAGA.
Først publisert i Dagen 15.10.2025
