Når de møtes, hører hun en arrogant bedreviter, han en forutinntatt kritiker. Alt de sier bekrefter hverandres fordommer. Nei, vi er ikke i Jane Austens Stolthet og fordom, men i den offentlige norske samtalen.
Historier i bakhodet gir tillit til noen miljøer, mistillit eller frykt for andre. «De er ute etter oss!». «Vi må redde vår ære!». «Jødene kontrollerer USA og dermed verden!». «Vesten ble rik på å stjele fra koloniene!». «Hun er fascist, eller på vei, eller kan komme på vei!».
Samtalen blir ikke alltid bedre om vi bruker samme ord. Selv om vi insisterer på å ha gått fra mørke til lys, kan vi likevel være helt uenige. For hva er mørket vi kom fra? Hva er lyset? Og hvordan unngå igjen å havne i mørket?
«Opplysningstiden reddet oss!»
Vi er sjelden veldig bevisste på fortellingene og bildene i bakhodet som påvirker samtaler, men enkelte er mer vanlige enn andre. For kanskje de fleste i Norge handler mye om opplysningstiden, rasjonalitet, vitenskap, ytringsfrihet, 1814 og så videre.
Vi ble reddet fra middelalderens mørke! Derfor vil jeg ikke stemme KrF!
Andre tenker tildels motsatt. “Heldigvis reddet Hans Nielsen Hauge oss fra rasjonalistiske prester, fra passivitet og død tro!». Nå var det ikke lenger det opplyste eneveldet eller embetsmannsstyret, men grasrota som fikk makten – lekfolket!
Noen mener lyset kom med kristningen. Vi ble frie fra vikingenes trellesamfunn, utsetting av spebarn i skogen, æresdrap og ættestyre! Kirken ga oss skoler, universiteter, tro på Gud og dermed også på dyp filosofi og fornuft!
Så trist at så mye av dette sporet av i opplysningstiden.
Noen fortellinger har forrang
Du må ikke være forutinntatt for å høre at dette er satt på spissen. Du trenger ikke være bedreviter for å rekke opp hånden. Men vi har nok alle i bakhodet én hovedfortelling som påvirker hvordan vi tenker om oss selv (ofte svært godt) og andre (ofte mindre godt).
Det blir ikke enklere om det er én fortelling som har forrang. Det blir rått parti som vi sa når lagene ble for ujevne i gamle dager. Bygger du på den fortellingen som akkurat nå høres mest selvfølgelig ut og gjør lytterne til helter, slipper du fort motspørsmål.
Det er lett å se gjennom fingrene med argumentasjonen, når konklusjonen høres riktig ut.
Grunnen var grei når BBC lenge slapp unna med doktorerte fremstillinger, enten de handlet om Trump eller Hamas. De støttet førende fortellinger – og BBC var førende forteller.
En annen mekanisme forsterker skillet. Den som ikke kan spille på stikkord fra en felles fortelling, trenger mye mer tid på å begrunne, forklare og forsvare seg. Og når tiden er knapp, som i Debatten på NRK, vil førende fortellinger komme best ut.
Samtidig kan fortellinger som høres helt motsatte ut, likevel overlappe et stykke på vei om vi ser bedre etter. Dette gjelder også store fortellinger som om nettopp lys og mørke. Historikeren Edward Grant argumenterer for at opplysningstiden lar «seg knapt forestille uten middelalderens tenkere som oppfattet fornuften som avgjørende viktig».
Norges første nasjonaløkonom
Likevel har kristne tenkere et dårlig rykte. Én grunn er at vi så sjelden hører om dem, eller kun det som setter dem i dårlig lys. Mange kobler Erik Pontoppidan (1690-1764) til puggeskolens kristendomsundervisning. Få vet at han som biskop i Bergen stiftet en lærerskole som underviste i fysikk, moralfilosofi, matematikk, språk og litteraturhistorie. Han skrev et stort verk om Norges naturressurser og nytten for næringslivet.
En biskop var altså Norges første forsker på felter som geologi og nasjonaløkonomi.
En annen biskop, Johan Ernst Gunnerus, var en drivkraft da De Kongelige Norske Videnskabers Selskab ble stiftet i Trondhjem i 1760. I stedet for å avvise kunnskap, påla han prestene å finne mer. Han ga selv ut 40 vitenskapelige bidrag i selskapets tidsskrift, fra biologi- og mineralstudier til økonomi. Hvor ofte leser du om ham på forskning.no?
Det er lett å se seg blind på 1700-tallets sensurpolitikk i diskusjoner om ytringsfrihet. Ja, verken dansk-norske konger eller prester imponerte. Men slik Ian Christopher Levy argumenterer for i With a Pure Conscience (Fordham University Press, 2025) om vekten på personlig samvittighet allerede i middelalderen, er det ikke underlig at ytringsfrihet kunne få vind i seilene i Vesten.
Idealer som sannhet, ærlighet selv om det koster, syndsbekjennelse, bot og tilgivelse, er avgjørende for at selv- og samfunnskritikk blir mer selvfølgelig. I motsetning til i autoritære regimer eller sterke æreskulturer der min gruppe, ikke kan tape ansikt.
Jo, mindre vilje til selvkritikk, jo, vanskeligere å få bedre samfunn på tvers av fortellinger. For nettopp mine skurker og helter, frelsere og forførere, antipatier og sympatier, avgjør hvordan jeg ser på partier, mediekanaler, religioner og livssyn, for ikke å si årets fredspris.
Betyr «gode verdier» alltid «gode fakta»?
Min fortelling gjør meg selektiv til hva og hvem jeg tror på. Hvor mye jeg støtter et partis eller medieorgans verdier, påvirker hvor mye jeg tror på deres fakta. Gode samtaler er vanskelige hvis vi tenker forskjellig om hvilke kilder vi har tillit til. De blir ikke lettere når kildene så ofte blir valgt, formidlet og forstått i lys av fortellinger.
Er det så mulig å bygge broer? Kanskje, men mitt eget bakhode er altså vanskelig å se. Det hjelper ikke at fortellingene både sitter som spikret og er vonde å pirke i.
Kanskje kan det likevel gi håp at BBC som mange satte sin lit til som nøytral dommer, er tatt med buksene nede som en påvirkningsagent. For dette kan bidra til at redaktørstyrte media tar enda mer ansvar for å rydde i eget rede. At de forstår enda mer at ærlighet er nødvendig, selv om det altså koster, enten de heter NRK eller Subjekt. Uansett om man kaller det selvkritikk eller syndsbekjennelse, må det til for å gi ny tillit til fortellinger.
For selv riktige fortellinger mister troverdighet når fortelleren jukser, eller ikke vedgår juks. Det hjelper ingen i kampen mot desinformasjon eller konspirasjonsteorier, at det er blitt enda vanskeligere å svare med at redaktørstyrte media sier noe annet.
Løsningen er opplagt ikke bare å si «hør på meg!». Det hjelper ikke bare å bytte påvirkningsagent. Selvsagt er også teksten du leser nå skrevet i lys av fortellinger – og forsøker å formidle én. Men en fortelling om fortellinger er bedre enn å late som vi ikke har noen, eller at akkurat min treffer helt rett på alle områder – uten tvil og diskusjon.
Vi kan aldri få øyne i bakhodet, men det hjelper å få øye på det. Mer lys også der, vil gi bedre samtaler.
Først publisert i Dagen 15.11.2025
(Takk til Vii Nguyenn på Unsplash for fremhevet bilde)
