«Beslutninger som dette krever ledere som kan møte utfordringene». Styreleder Jean-Dominique Giuliani i Brussel-baserte Robert Schuman Foundation er i sin rapport om den Europeiske Unions tilstand i 2015 på jakt etter europeiske ledere som forstår vår tids utfordringer. Det var dette unionens grunnleggere klarte.
Ydmyke ledere
I boken Fryktens Kontinent forteller Victoria Martin de la Torres historien om hvordan europeere lærte å stole på hverandre fra 1947 til 1957. Europas ledere var ydmyke; de hadde opplevd mange fiaskoer og innså at for å skape tillit måtte de bygge systemer som avlet suksess. Det var derfor kull- og stålunionen var genial.
9. mai 1950 (nå kjent som Europadagen), fremla den franske utenriksminister Robert Schuman et forslag – utarbeidet av statsmannen Jean Monnet – om å sette kull- og stålindustriene i Tyskland og Frankrike under en felles organisasjon.
Alle tjente på samarbeid
Kull- og stålunionen var basert på det sunneste prinsippet for samarbeid. Alle tjente på samarbeidet. Frankrike og BeNeLux var ikke bare redd for den sterke rustningsindustrien til Tyskland, som nå ble kontrollert gjennom unionen, men fikk også tilgang til tyske kull- og stålforekomster. Italia kom igjen inn i et godt selskap etter sin fascistiske periode og Tyskland gjorde et viktig steg mot suverenitet.
I 1957 ble kull- og stålunionen ytterligere styrket av det europeiske atomfelleskap og det europeiske økonomiske fellesskap. Fellesmarkedet var etablert.
Selv om målet ved kull- og stålunionen var politisk integrering, opplevde borgerne i de europeiske land at ved å dele ressurser og i større grad bli avhengige av hverandre, kunne alle oppnå bedre livskvalitet.
Initiativene var på enestående vis vellykket. I Italia blir perioden kalt «Il Miracolo», i Frankrike «Les Trentes Glorieuse», og i Tyskland «Wirtschaftswunder». Det ble i realiteten bundet et suksessfellesskap. Det var selvsagt mulig å gå ut av fellesskapet, men det ville ikke lønne seg.
Mer enn noe annet er det akkurat dette suksessfellesskapet som har bundet de europeiske motorene, Tyskland og Frankrike, sammen. Mer enn noe annet er det dette som gjorde at det økonomiske fellesskapet (EEC) først vokste til å inkludere hele Vest-Europa og deretter til å inkludere Sentral-Europa. De to land som systematisk har stått utenfor Unionen – Norge og Sveits, er også de to land som av ulike årsaker har hatt ressurser til å gjøre det bedre utenfor unionen.
Demokrati er ikke problemet
EUs problem i dag er ikke mangel på demokratisk forankring. Det er mangel på suksess. Spesielt har euroen satt europeiske land opp mot hverandre.
Vi kan sette oss selv i sør-europeiske euro-sko. Siden mai 2014 har den norske kronen svekket seg med 15 prosent mot euro og med over 30 prosent mot dollaren. Det har gitt norsk industri økonomisk drahjelp. Hadde Norge hatt euro ville vi for å oppnå samme konkurransekraft måtte gjennomføre store kostnadskutt i stedet. Det ville betydd lønnskutt og trolig også høyere arbeidsledighet.
Som suksess avler tillit, fører fiasko til økt mistro.
Med stor sannsynlighet ville noen, Senterpartiet, lagt skylden for nedgangen på EU. Som suksess avler tillit, fører fiasko til økt mistro.
EU-byråkratiet har imidlertid nærmest durt frem som om alt er ved det normale. Lenge prøvde EU-tilhengere å argumentere for at EU er et skjebnefellesskap. Problemet er at et skjebnefellesskap forutsetter mangel på alternativer. Og Europas borgere har oppdaget at alternativer finnes.
Det neste argumentet er at land vil tape på å gå ut av unionen. Frem til 2008 var det et godt argument, men etter at Brussel mistet kontrollen over flyktningstrømmen og erfaringene med euroen, mister argumentet mye slagkraft. Ikke noe sted er det tydeligere enn i Storbritannia, der forbli-kampanjens budskap synes å være: «EU er kanskje ikke bra, men det vil bli enda verre uten EU». Det er som å si til en som vil skilles: Selv om din ektefelle kanskje er følelseskald, bør du ikke forlate vedkommende, for det er kun psykopater igjen som single. Det er et budskap uten håp, og det er nesten naturstridig å stemme for et slikt budskap.
Nøkkelen til suksess
Europa trenger fellesskap i en global verden med tøffere konkurranse. Landene må konkurrere mot Østen, ikke mot hverandre. For å revitalisere EU, er det nødvendig å stille de samme spørsmålene som Monnet i sin tid gjorde. Den gang var målet fred og økonomisk vekst. Middelet var kull- og stålunion og etter hvert et fellesmarked.
Hva er målet i dag? Er det å få tilbake den økonomiske veksten og stoppe flyktningstrømmen? Avhengig av mål må en finne middel. Løsningen kan umulig være mer harmonisering av lover og flere reguleringer. Kanskje det er bedre å fokusere på det positive: Fri flyt av varer, tjenester, kapital og mennesker. Det kan tenkes at de fire friheter blir enda mer kraftfulle hvis det er forskjeller mellom EU-landene?
EUs grunnleggeres kunst var å finne svar på disse spørsmål som alle medlemmene tjente på. Det er også dagens oppdrag. Alternativet er at EU ender opp som et meget godt svar på gårsdagens problemer. Da ender det fort opp som andre europeiske unioner som Sverige-Norge (1814 – 1905), eller Østerrike-Ungarn (1868 – 1918).
Photo by DAVID ILIFF. License: CC-BY-SA 3.0 / WIKIPEDIA
