Europas tyrkiske hodepine

Militærkupp er aldri greit, men det er ikke rart mange ble håpefulle når det så ut til at Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan holdt på å miste makten. Veldig mye er galt i Tyrkia akkurat nå.

Etter en grusom natt til fredag med terrorangrep i Nice, fikk vi en nytt natt i forrige uke som var minst like grusom. Flere hundre mennesker mistet natt til lørdag livet når deler av det tyrkiske militæret prøvde å fjerne Recep Tayyip Erdoğan fra makten i Tyrkia.

Erdoğan er med alle sine svakheter, demokratisk valgt. Det er selvsagt umulig å støtte et militærkupp mot et demokratisk styre.

Samtidig vil mange hevde at det er lite med det tyrkiske regimet som fremstår demokratisk. Grunnleggende menneskerettigheter brytes daglig. Særlig merker kurderne dette. I Tyrkia er det mellom 12 og 15 millioner kurdere, og de utgjør cirka 20 prosent av den totale befolkningen. I årevis har denne store minoritetsgruppen opplevd trakassering og diskriminering. Den kommer ikke bare fra statlig hold, men også fra deler av befolkningen.

Tyrkia er et viktig land for Europa. Ikke bare har de vært medlem av Nato svært lenge, men de er også landet som skal forhindre nye flyktningestrømmer og de har med sin lange grense mot Syria en viktig rolle når freden igjen skal vinnes. I tillegg er Tyrkias store økonomi også viktig for mange europeiske land, fra Norge er for eksempel mange store selskaper tilstede.

Det er dette som er vestens hodepine. Vi har et demokratisk land, med en president som er uforutsigbar og farlig og som Europa er avhengig av. Det er ikke rart hvis enkelte vestlige ledere fikk et lite håp når det kom meldinger om statskupp.

I hvert fall kan jeg forstå hvis ulike kurdiske grupperinger fikk det. Men også de skjønner at veien til en bedre felles fremtid går via de demokratiske institusjonene. Derfor fikk vi i 2012 et nytt parti, Halkların Demokratik Partisi (HDP) som har samlet mange kurdiske politikere til en felles mobilisering, noe som også har gitt god oppslutning. I Tyrkia er sperregrensen på hele 10 prosent, noe HDP klarte til tross for sin unge alder.

Vi har et demokratisk land, med en president som er uforutsigbar og farlig og som Europa er avhengig av. 

 Håpet ligger jo nettopp i de åpne valgene, at de tyrkiske og kurdiske folk skal velge ledere som tar landet i en mest mulig demokratisk retning. Men Erdoğan er i så tilfelle ikke rett mann. Presidenten som nå trolig har fått enda større støtte i folket, har gjort svært mye for å svekke demokratiet, enten det er overfor satiretegnere, media eller akademia.

TIdligere i år skrev 1128 akademikere fra 90 forskjellige tyrkiske universitet under på et dokument hvor det enkelt fortalt stod at «vi vil ikke være en del av denne forbrytelsen». Dette var en protest mot Tyrkias krigføring som først og fremst rammet mange kurdere. Tyrkiske myndigheter likte dårlig at det ble protestert, noe som førte til at 27 av de som hadde underskrevet, endte opp i fengsel. De resterende 1101 skulle også etterforskes.

Det er også mye som vi vanskelig kan dokumentere, men som det ofte kommer rapporter på. Tyrkia har effektivt stengt journalister og andre ute fra enkelte områder slik at Europa og resten av verden ikke skal få se hva som skjer. Noen grupper hevder at flere tusen lokalpolitikere er arrestert og sitter i fengsel uten dom. Selv har jeg venner i noen av de kurdiske områdene, de har de siste månedene sendt meg bilder av hvordan tyrkisk politi har beslaglagt og ramponert husene deres.

Hva skal Europa gjøre nå? Selvsagt er man lettet over at ikke Tyrkia har blitt en militærstat, men vi vet at det vil gå fra ille til verre.

Kanskje kan man bruke Tyrkias ønske om å bli EU medlem. Kanskje kan man kreve en reformprosess. Men jeg er redd det er for optimisk, det virker som om ønsket om makt overskygger alt for sittende president.

Når militærkuppet var stoppet i Tyrkia, gikk mange vestlige ledere raskt ut og uttalte at de var glad for at demokratiet seiret. Det var en forståelig reaksjon. Samtidig kunne jeg ønske meg langt mer tydelig tale. Tyrkia har i mange år fått holde på uten at det gir verbale reaksjoner. Se bare på markeringene av folkemordet på armenerne, som Tyrkia ikke godtar har skjedd. Nesten ingen land sender sine øverste representanter fordi de viser større respekt overfor Tyrkia enn for armenerne. Det er bare pinlig.

Tyrkia er viktig for Europa. Det som nå skjer er både farlig og skremmende. Derfor er det avgjørende at Europa også handler. Hodepinen går ikke over uten at man gjør noe.

Personbilde Filip Rygg

Filip Rygg

Filip Rygg har tidligere hatt flere roller i Skaperkraft. Han har vært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Rygg har i to perioder …

Anbefalte artikler

Venstre mener at barn skal kunne ha fire juridiske foreldre. Er Trine Skei Grande i ferd med å forlate den liberale arven fra Johan Castberg?
Av Øyvind Håbrekke
Publisert 14. april 2018
Vi liker å tro at vi blir stadig mer liberale og frie, men boken “Den liberale familie” forteller en helt annen historie.
Av Filip Rygg
Publisert 13. april 2018
Del innhold