Aftenpostens suksess-serie Sweatshop har fått mye oppmerksomhet den siste tiden og har igjen skapt en viktig debatt om arbeidsforholdene i tekstilbransjen. Samtidig ble det mandag 13. juni fremmet et representantforslag i Stortinget om oppretting av lov om etikkinformasjon, og forslaget ble enstemmig vedtatt. Stortinget ber nå regjeringen utrede et lovforslag om åpenhet om produksjonssteder og etikkinformasjon om vareproduksjon til forbrukere og organisasjoner.
Intensjonen er selvsagt god, og loven er et nødvendig steg i riktig retning, men bommer på det viktigste målet.
Et tankeeksperiment: Hva hadde skjedd hvis norsk politi i morgen slo inn en dør til et fabrikklokale utenfor Oslo og fant fem hundre arbeidere som produserte klær under forhold lik de presentert i Sweatshop? I tillegg til en voldsom mediestorm ville det vært et alvorlig tilfelle av grov arbeidslivskriminalitet og menneskehandel, noe som ville gitt strenge straffer. Et utenkelig tilfelle i Norge, men realiteten mange andre steder i verden. Menneskehandel her må også være menneskehandel der.
Dette er det største, groveste og mest dyptgående bruddet på menneskerettigheter i verden i dag.
Utnyttelse er ikke unikt for tekstilindustrien. Antibiotika- og medisinproduksjonen i India har vært i søkelyset på grunn av forholdene i fabrikkene. Tusenvis av jordbrukere jobber under umenneskelige forhold med giftige sprøytemidler, og mange rekefiskere jobber ekstreme vakter med urettferdig lave lønninger. Listen over utnyttelse i forskjellige industrier har ingen ende. Økonomen Siddhart Kara ved Harvard University har uttrykt det slik:… human trafficking touches almost every sector of the globalized economy in a way it never has before.
I straffeloven 257 om menneskehandel står følgende: Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder en person til () arbeid eller tjenester () straffes for menneskehandel med fengsel inntil 6 år. Deretter følger: På samme måte straffes den som () på annen måte medvirker til tvangen, utnyttelsen eller forledelse. I 5 spesifiseres det at denne loven også gjelder handlinger utført i utlandet av en norsk statsborger, eller handlinger utført på vegne av et norskregistrert foretak.
Jeg vil argumentere for at problemene i klesindustrien ikke er et spørsmål om etikk og god samvittighet for noen bevisste forbrukere, men at det er en del av det utbredte nettverket av menneskehandel. Dette er det største, groveste og mest dyptgående bruddet på menneskerettigheter i verden i dag.
Tankesmien Skaperkrafts notat A Nasty Business legger frem bruken av et verdikjede-perspektiv i kampen mot menneskehandel som et globalt økonomisk og profittdrevet problem. Alle varer produseres gjennom en verdikjede i form av en prosess fra design til kjøper. Menneskehandel finnes i alle ledd av denne verdikjeden, og man må derfor identifisere og eliminere urettferdighet i hvert ledd. Vi kaller dette å rydde i verdikjeden. Det er vanskelig, og absolutt ingen rask løsning, men helt avgjørende for å skape varige forbedringer og forandringer. Vi må forstå og innse at bedriftene ikke kan gjøre dette på egen hånd. Det kreves en felles innsats.
Noen nødvendige tiltak for å bekjempe menneskehandel i Norge kan være:
Oppdatere lovverket: Det finnes tolkningsmuligheter i straffeloven som tilsier at dagens produksjonspraksiser er straffbare. Dette må likevel gjøres tydeligere og uttrykkes klart. I Englands oppdaterte lovgivning om moderne slaveri (Modern Slavery Act 2015) må bedrifter med betydelig omsetning ta ansvar for at det ikke forekommer utnyttelse og tvangsarbeid i deres verdikjeder. Lignende lovgivning må også på plass i Norge.
Vi trenger et nasjonalt, selvstendig organ som kan samle, kartlegge og koordinere all innsats mot global menneskehandel i Norge – enten det skjer i klesindustrien, medisinproduksjonen, jordbruket, bygg- og anleggsbransjen eller i sexarbeid. Kreftene og kunnskapen må samles i én felles front. Likeledes gjelder dette i forskning, strategier, forebyggende tiltak eller i utvikling av lovverket. Hva med å opprette en norsk tiltaksgruppe mot menneskehandel? Vi trenger ikke se lengre enn til Sverige, Nederland og andre land i Europa der de har nasjonale rapportører for menneskehandel.
Vi trenger en overordnet tiltaksplan: Typisk for dagens arbeid mot menneskehandel er at det blir utarbeidet en rapport om tingenes tilstand, fulgt av en punktlistet toårsplan med planer til forbedring. I etterkant innser vi at det etter to år ikke har skjedd mye. Vi trenger en plan som aktivt blir utviklet og fulgt opp. En plan som ikke bare omfatter ett område eller én sektor, men som gjennom et verdikjedeperspektiv sammenfatter alt arbeid mot menneskehandel i alle sektorer.
Bedriftene trenger hjelp: Å rydde i nettverket av leverandører og underleverandører og sikre rettferdighet i alle ledd, krever god kunnskap og effektive strategier. Heldigvis trenger ikke hver bedrift å finne opp dette på nytt. Mange organisasjoner har tilegnet seg nødvendig kunnskap og tilbyr bistand til bedrifter som ønsker å ta ansvar for opprydning i verdikjedene. Blant disse er den internasjonale organisasjonen Hope for Justicesom nå har etablert seg i Norge. Bedrifter må oppfordres til å bruke slike tilbud.
Stortinget er nødt til å påse at Norge i det minste jobber på lik linje med andre europeiske land i kampen mot menneskehandel. Etikkinformasjonsloven skraper så vidt i overflaten av problemet, og kan i verste fall dytte alt ansvar over på forbrukerne. Det er på ingen måte akseptabelt.
