Det kan være flere grunner til at Ole Jørgen Anfindsen opplever 1.12. mine advarsler mot kristennasjonalisme i «Kristen tro på villspor» som «unyanserte».
Første grunn er nok ikke verre enn at ingen innlegg får med bredden av hva noen mener. Kanskje kan det dermed hjelpe å lese den utvidede versjonen hos Skaperkraft 27.11. Der understreker jeg at advarslene ikke betyr at nasjonalstater bør oppheves:
«Et nei til kristennasjonalisme er ikke et nei til 17. mai, statsgrenser eller til forbønn for statsledere. Det er all grunn til å be om at nasjoner kan være til velsignelse og beskyttelse for egne innbyggere, samtidig som det er et kristent kall å hjelpe også andre steder – uten å rasere ordninger som gjør det mulig å fortsette å hjelpe andre».
Sagt på en annen måte bør vi ta seriøst kostnader og kulturelle utfordringer ved noen typer innvandring og heie på en gjennomtenkt og bærekraftig politikk.
Jeg legger også til at «Luthers tanker om toregimentslære, eller Augustins perspektiver om «Gudsstaten» som noe annet enn Romerriket og menneskelige stater, betyr ikke at disse eller det verdslige regiment er noe ugudelig som må avskaffes». Å se at Gud, Jesus og kristen tro står over nasjoner, er ikke å si at kristne må være imot nasjoner eller for det Anfindsen kaller globalisme.
I det opprinnelige innlegget handlet da også bekymringen for kristennasjonalisme om ikke minst at «troen blir redskap for et folk eller en stat som dermed kan opphøye egen nasjon til nærmest noe guddommelig. Der statens politikk blir godhet og opposisjon ondskap».
Anfindsen finner det «lite gjennomtenkt» at jeg ser det som «et dårlig tegn om man snakker mer om nasjon enn samfunn». Poenget her var rett og slett at ordet «nasjon» for ofte inngår i polariserende og sjåvinistisk retorikk som ikke oppmuntrer til å skape gode samfunn der vi er, med de mennesker og kulturer vi møter. Jeg skriver mer om sistnevnte i kapittelet «Samfunn» i høstens «I Verden» som belyser viktige temaer for kristen ungdom.
En annen grunn til at Anfindsen finner mitt innlegg unyansert, kan være at han som alle leser med bilder i bakhodet. Det taler ham til ære at han vedgår at hans umiddelbare tolkning var at jeg «er enig med globalistene som ønsker å demontere alle vestlige nasjonalstater», før han legger til at jeg i kommentarfeltet under innlegget har presisert noe ganske motsatt.
En annen mulighet til Anfindsens reaksjon, er for lite kjennskap til hva som normalt regnes som «kristennasjonalisme». Dermed oppfattes advarslene som et oppgjør med noe litt «uklart definert», fra restriksjoner mot innvandring til norske flagg på juletreet. Men begrepet har altså vært mye i debatten i år, også fra min side i innlegget om kontrasten til forrige generasjons konservative kristne som Francis Schaeffer.
Slik Erik Lunde skriver, er kristennasjonalisme «ikke et uttrykk for kristen tro, men for maktbruk forkledd som fromhet. Den er teologisk sett et prosjekt som forsøker å gi politisk makt en hellig glorie, snarere enn å la troen være en kritisk røst i møte med makten».
Dermed handler den verken om sunn nasjonal patriotisme som hos en Chesterton, eller en Bonhoeffer som selv om (eller kanskje fordi) han elsket sitt land og sitt folk, til døden motsatte seg en ideologi der nasjonal lojalitet gjaldt absolutt. Chesterton sa rett ut at «’My country, right or wrong,’ is a thing that no patriot would think of saying except in a desperate case. It is like saying, ‘My mother, drunk or sober.’», Bonhoeffer søkte et Tyskland som tjente rettferdighet, ikke en stat som satte seg selv i Guds sted.
Det er viktig å advare mot å ta kristen tro til inntekt for en nasjonalisme som blir seg selv nok, som opphever skillet mellom stat og kirke og mener kirken må styre staten. Vi finner klare tendenser i nyere versjoner av «De sju fjell»-tanken der kristne skal ta kontroll over samfunnsinstitusjoner. For kun kristne kan ha makt i et «kristent samfunn».
I deler av landskapet er det også ganske klar antisemittisme som på Andrew Torbas medieplattform Gab, og det kan gi et godkjenningsstempel for holocaust-fornektere når Nick Fuentes slipper til hos Tucker Carlson uten gode motspørsmål. Det er viktig å lytte når Rod Dreher advarer mot The Radical Right, inkludert en økende kristennasjonalisme som ikke bare mangler sans for staten Israel, men for jøder i det hele tatt.
Det stemmer at innlegget ikke gikk ut mot det Anfindsen kaller «giften som kommer fra woke, postmodernisme og beslektede ideologier». For postmodernisme og andre nyere retninger har jeg tatt opp lenge, og var en grunn til å oversette «Tro på avveier» i 1999. Samtidig er ord som «woke» blitt retoriske våpen i kulturkrigen, ikke uventet brukt også av Putin.
Ja, det mangler ikke eksempler på plagsom postmodernisme og illiberal woke, men mye er etter mitt skjønn langt mer håndterbart enn autoritær nasjonalisme. Likevel er det bra å nyansere. I land som Norge er det mer grunn til å være på vakt mot woke i vid forstand enn mot kristennasjonalisme, nettopp fordi så få omfavner ytterliggående varianter av sistnevnte.
Imidlertid må det ikke føre til holdninger som blir alibier for illiberale mottrekk. Det er forskjell på en kanselleringskultur som svekker ytringsfrihet og fryser ut de som bryter «normen», og å legge til rette for sterkt autoritære eller totalitære regimer.
Slik jeg nylig skrev påvirker bilder og historier vi har i bakhodet mye hvordan vi forstår hverandre. Ole Jørgen og jeg er nok uenige på flere felt, men kanskje kan denne utvekslingen gi nyanser i begges bakhoder.
Først publisert i Dagen 08.12.2025.
(Fotograf fremhevet bilde: Bjørn Are Davidsen)
