Religionskritikk kan være viktig. Selvsagt bør vi rase imot ytterliggående muslimer som dreper på bakgrunn av sin tro. Ja, også kritikk mot kristendom og kristne kan være på sin plass.
Men å kritisere religiøs tro som sådan er stort sett meningsløst. Samlebegrepet «religion» er altfor omfattende. Noen religiøse menneske bekjemper kjønnslemlestelse av kvinner eller bygger sykehus på grunn av sin tro. Millioner av konservative kristne er faktisk pasifister. Halvorsen foretar et logisk mageplask når han slår fast: «IS og Hareide er helt enige om det mest fundamentale: At Gud finnes.»
Skal jeg bruke samme Mor-Nille-er-en-sten-logikk, kan jeg altså slå fast: «Mao og Halvorsen er helt enige om det mest fundamentale: At Gud ikke finnes». Dermed nærmer vi oss regelrett tøv.
Fantasifull misforståelse
Hans-Petter Halvorsen påstår en rekke ting om hva kristne tenker – eller bør tenke – på bakgrunn av sin tro. Omtrent hver setning er i større eller mindre grad en fantasifull misforståelse. Det er en god regel at kritikere bør kunne gjengi motpartens syn på en gjenkjennelig måte. Halvorsen er sjelden i nærheten av idealet.
Dette gjelder ikke minst for hans tolkning av hva Hareide faktisk mener med påstanden: «Kristen først, nordmann så». Å koble Hareide til IS fordi begge, ut i fra helt ulik tankegang, vil sette Gud først i livet, må for øvrig føre til at han går i strupen på alle Ap-ere eller SV-ere som en eller annen gang har hevdet at de er sosialister først, nordmenn så.
Gud er aldri umoralsk
Halvorsen er overbevist om at Hareide – og alle kristne – må mene «at holdninger og handlinger nemlig ikke automatisk gode fordi de gjør godt for mennesker». Derimot mener vi at «det gode (er) definert som godt dersom det er bestemt av Gud». Og vips har Halvorsen kommet til følgende konklusjon: «Dermed kan holdninger som ellers virker umoralske, likevel bli gode, fordi de er bestemt av Gud».
Nå er det faktisk slik at Halvorsen ikke er langt unna å gjengi tankegangen til middelalderteologen William av Occam. Jeg tviler på at han vet det. For da ville han også visst at de aller fleste kristne avviser – med litt ulik argumentasjon – at hva som helst kan være godt så lenge Gud har befalt det.
Kristne fra ulike tradisjoner er opptatt av at etisk argumentasjon skal være rasjonell, og at Gud ikke kan påby noe umoralsk. Vi tenker at Gud er Godheten selv. Dersom noen påstår at Gud ønsker noe som er ondt, som selvmordsbombing, kan vi vite at vedkommende tar feil. Det skyldes at Guds vilje er direkte koblet til det gode. Vi mener dessuten at Gud har gitt alle en samvittighet og en fornuft til bruk i etiske spørsmål. Slik jeg ser det, er dette årsaken til at Halvorsen og jeg antagelig er enige om mange etiske idealer.
Gud er nok ikke norsk
Iblant er Halvorsen ekstra fantasifull. For eksempel påstår han at typisk religiøse mennesker tenker at «når noe godt skjer, når en blir frisk av alvorlig sykdom, scorer et mål i fotball, eller er så heldig å være født inn i ren luksus i Norge, så er det bevis for at Gud finnes og er god».
Riktignok påsto teologiprofessor Jacob Jervell – også en meget fotballinteressert mann – at Gud var norsk da Norge slo Nederland i fotball i 1993. Men det var altså humoristisk mente. I den grad kristne forsøker å bevise at Gud finnes og er god, befinner argumentasjonen seg på et helt annet nivå enn Halvorsen tydeligvis er kjent med.
Så legger jeg ikke skjul på at det ondes problem – som Halvorsen også sveiper innom – er et betydelig problem for alle som tror på en god Gud. Men vi avviser altså ikke at mye forferdelig skjer i vår verden som Gud ikke vil og som ikke er godt. Kristne klarer neppe fullt ut å forklare hvorfor vår verden er som den er, men for mange er kanskje det viktigste argumentet for at Gud kan eksistere selv om det er mye reell lidelse, at Gud har gitt både skaperverket sitt og oss mennesker frihet.
Historieløs sammenkobling
Ifølge Halvorsen skyldes alt bra i samfunnet at «religionen har mistet stadig mer makt til fordel for humanisme, rasjonalitet og fornuft». Derfor har vi fått «umistelige verdier som demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet og rettsstat».
Det er ingen tvil om at Halvorsen gjengir en vanlig oppfatning. Like fullt er den mer preget av ønsketenkning enn realiteter. Å knytte vitenskap og rasjonalitet til fremveksten av demokratiske verdier er både historieløst og urimelig.
Jødehatet blomstret på sitt sterkeste lenge etter opplysningstiden. Religion lå ikke til grunn da vitenskapsoptimistiske leger i mellomkrigstiden bedrev rasehygiene og ville tvangssterilisere folkegrupper. Verden har neppe vært mer brutal og blodig enn på 1900-tallet, og selv ikke Halvorsen kan vel gi kirken (eller muslimer) ansvaret for det.
Realiteten er at det kan argumenteres godt for at idealene Halvorsen presenterer – og som jeg slutter meg til – i stor grad har en kristen forankring. I middelalderen, da kirken åpenbart hadde mye makt, bygde altså den katolske kirke opp universiteter. Mye mer var i fokus enn teologiske fag. Antikkens kunnskap ble i stor grad tatt vare på i kirker og klostre. Historikeren James Hannam illustrerer poenget i boken God’s Philosophers. How the medieval World Laid the Foundations of Modern Science.
Eller for å si det med den tyske filosofen Jürgen Habermas, en langt mer oppdatert ateist enn Hans-Petter Halvorsen: «Egalitær universalisme, opphavet til idéene om frihet og samfunnssolidaritet, om autonome liv og frigjøring, om individuell moral basert på samvittighet, menneskerettigheter og demokrati, er direkte arving av den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. Denne arven har, stort sett uendret, vært gjenstand for en løpende kritisk aksept og fortolkning. Den dag i dag er det ikke noe alternativ til den. Utfordringene i en etternasjonal sammenheng gjør at vi fortsatt henter næring fra denne arven. Å si noe annet er bare postmoderne rør» (fra boken Time of Transitions).
Kanskje er det for snilt å beskylde Hans-Petter Halvorsen for å «postmoderne rør». Han er ikke i nærheten av å forstå ordinær kristen tankegang, og dermed rammer argumentasjonen hans, i beste fall, en tankegang som bare befinner seg i Halvorsens hode.
