Samfunnet vil dele seg i to: få og rike kapitaleiere på den ene siden, stadig flere fattige arbeidere på den andre. Det er i hvert fall LO-leder Gerd Kristiansens bekymring. Derfor vil hun innføre kraftfull regulering av virksomheter á la Uber og Airbnb. Kristiansen beskriver en fremtid der folk flest sitter hjemme og venter på oppdrag gjennom apper – uten å vite noe om lønna neste uke, måned eller år. Denne bekymringen er veldig klok, mener NHO-direktør Kristin Skogen Lund. Men om du motsetter deg deregulering, forklarer hun, utsetter du deg for det du egentlig er redd for.
Surprise, surprise. De politiske posisjoneringene er ikke veldig overraskende. Men det er derimot at politikken baserer seg på den samme virkelighetsforståelsen, den samme bekymringen. Både Kristiansen og Skogen Lund er bekymret for det kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen betegner som en langsom forvitring av den middelklassen som helt siden Aristoteles er blitt sett på som det beste grunnlaget for moderasjon og stabilitet. Man er bekymret for det todelte samfunnet: få og rike kapitaleiere på den ene siden, stadig flere fattige arbeidere på den andre. Det vil si at arbeiderne – altså folk flest, de som bredt definert er middelklassen – vil tre inn i et slags fangenskap under økonomiens nye strukturer. Men hvor klok er egentlig denne bekymringen?
Offermentalitet på vegne av arbeideren Kanskje ikke så veldig klok når alt kommer til alt. Økonomisk vekstteori kan forklare hva som er årsaken til det presset middelklassen nå opplever. Og ikke bare det: Vekstteorien forteller om en en langt lysere fremtid.
Men først et par ord om politikken. Ved å kjempe for forbud og regulering, viser ikke Kristiansen en offermentalitet på vegne av arbeideren? Samtidig som arbeidsgiveren er i ferd med å bli mindre avhengig av arbeidstakere på grunn av teknologisk effektivisering, setter delingsøkonomien arbeideren i stand til å bli sin egen arbeidsgiver. Det at delingsøkonomien i dag er preget av små og uregelmessige arbeidsoppgaver betyr ikke automatisk at den vil være slik i all fremtid. Det er ingen tvil om at det er utfordringer knyttet til endringene, men hvorfor er det ikke mer snakk om endringenes mange muligheter? Ved forslaget om å deregulere viser Skogen Lund en berettiget tro på arbeideren. Her er ikke tro på arbeideren ment som svada, en slags pompøsitet, men som en anerkjennelse av den tilpasningen arbeideren har vist siden midten av 1700-tallet. Dessuten: Den teknologiske effektiviseringen, på tross av at den tilsynelatende truer middelklassen på kort sikt, vil mest sannsynlig bli middelklassens tjener på lang sikt. Tenk bare hvordan 3D-printeren kan demokratisere produksjonskjeden. Det vil antakeligvis kreve betydelig kapital å tilegne seg slik teknologi på kort sikt, men det er ikke nødvendigvis slik på lang sikt. Det er ikke utenkelig at det vil være med 3D-printere som det var med PC-ene; etterhvert får alle og enhver råd til dem.
Ikke misforstå: Det er absolutt mye som tyder på at middelklassen har opplevd hardt press de siste tredve årene (når det er sagt, så er det ikke fullstendig enighet om dette heller: en kort og forklarende kritikk finnes i denne Fortune-artikkelen). I USA trues imidlertid middelklassen av mer enn økonomisk press, jeg tenker spesielt på den verdidesintegreringen som beskrives fabelaktig i dette Wall Street Journal-essay. Her vil jeg ikke se på slike faktorer, men holde meg til det rent økonomiske. Jeg vil forsøke å vise at økonomisk vekst krever at strukturer rives – og det er sjeldent noen harmonisk prosess. Men i samme prosess som det etablerte rives, skapes noe nytt og bedre.
Om vekstens anatomi Økonomisk vekst drives av det økonomen Joseph Schumpeter kalte for kreativ destruksjon. Nå forenkler jeg naturligvis, men dette er likevel en syntese av Acemoglu og Robinsons konklusjon i det toneangivende verket Why Nations Fail (2012). Schumpeter beskrev kreativ destruksjon som en process of industrial mutation that incessantly revolutionizes the economic structure from within, incessantly destroying the old one, incessantly creating a new one.
Hva innebærer dette i praksis? For det første, at de politiske og økonomiske institusjonene må ha til hensikt å verne om menneskets eierskapsrett. Dersom dette ikke er tilfellet, finnes det ikke incentiver for å ta risikoen som kommer med å skape noe nytt. For det andre, at disse institusjonene ikke kan verne om enkelte menneskers eierskapsrett mer enn andres. Når man skaper noe nytt, vil det som regel utfordre økonomiens etablerte virksomheter. De som representerer det etablerte vil derfor alltid finne gode grunner for å forhindre det nye. Dersom det etablerte vinner frem, og institusjonene verner om de etablertes eierskapsrett mer enn nyskapernes, mister samfunnet mulighet for enorm velstandsøkning. Ved forbud og regulering velger man med andre ord å verne om en liten elite av rik kapitaleiere på bekostning av folk flest. Og er det ikke akkurat et slikt fremtidssenario Kristiansen bekymrer seg for?
Da menneskene ble erstattet med maskiner i begynnelsen av den industrielle revolusjon, bekymret folk seg for det samme som det Kristiansen bekymrer seg for i dag. Bekymringen på midten av 1700-tallet viste seg å være ubegrunnet: Det oppstår alltid ny etterspørsel etter nye former for arbeidskraft. Hvorfor skulle det være noe annerledes i dag? Den teknologiske effektiviseringen og delingsøkonomien vil med sikkerhet endre arbeidsoppgavene våre. Men det betyr ikke at mennesket gjøres overflødige eller at det oppstår skarpe klasseskiller.
Bekymringen er ubegrunnet Det er vanskelig å se for seg den nye normaltilstanden etter kreativ destruksjon. Hvordan skal vi livnære oss? Hva vil skje med de av oss som tilhører middelklassen? Før den industrielle revolusjonen stilte arbeiderne nøyaktig de samme spørsmålene. Men når vi ser tilbake på de voldsomme endringene som kom med den industrielle revolusjonen, tapte eller vant folk flest?
Bekymringen om at arbeiderne var i ferd med å bli ubetydeliggjort av maskinene viste seg å være fullstendig ubegrunnet. Det samme gjelder nå: Dersom institusjonene sikrer frie markeder, er det mest rasjonelle fremtidsscenarioet en frigjøring av arbeideren, ikke en tilstand preget av fangenskap. Forhåpentligvis vil de som kjemper for forbud og restriksjoner innse dette. Litt konspiratoriske teorier er aldri feil, sånn helt på tampen: Problemet er kanskje at LO, en av de sterkeste av aktørene som kjemper for forbud og restriksjoner, gjøres overflødig ved en potensielt massiv empowerment av middelklassen. Kanskje det er derfor organisasjonen nå forsvarer dagens strukturer, arbeidsgiverens etablerte virksomheter, fremfor å legge til rette for arbeidernes frigjøring?
