Når Stoltenberg og Brenna 11.4. slår alarm om skrikende behov for mer arbeidskraft, er det alvor. Men hvorfor ser de ikke elefanten i rommet? Eller mer presist i barnerommet?
Ja, slik finansministeren understreker, er dette viktigere enn oljen. Og arbeidsministeren følger opp: «En for stor del av befolkningen i arbeidsfør alder står utenfor arbeidsmarkedet». Men det de ser er kortsiktige løsninger, og uten å adressere elefanten.
For krisen er varslet – lenge. Erna Solberg var ikke først ute, men dess tydeligere i nyttårstalen 2019: Vi føder for få til å videreføre velferdsmodellen. Vi kan ikke forvente et like bra samfunn, uten flere barn, flere i arbeid og flere som arbeider lenger.
Du trenger ikke mye matte for å ane hvor det går når fødselsraten i Norge er 1,4 barn og det kreves 2,1 for å opprettholde folketallet. Uten annen tilvekst, vil befolkningen halveres på hundre år.
Det kan hjelpe på boligmarkedet, men lite annet, når de fleste er over 60.
Ja, på kort sikt kan arbeidsinnvandring hjelpe. Men fra hvor, så mange land er i samme krise? Og hvordan unngå at dette i stedet bare betyr gir behov for arbeidskraft, også utover helsesektoren?
Dermed må mye handle om indremedisin. I et VG-oppslag nevner Tonje Brenna to løsninger: Å «holde på damene i arbeidslivet» og «få særlig innvandrere, eldre og folk med helserelaterte problemer til å jobbe mer».
Ingen av delene er spesielt populære eller veldig realistiske, på kort sikt. Det står likevel respekt av politikere som sier så tydelig fra.
Men så var det elefanten i rommet. For Brenna nevner ikke langsiktige løsninger.
Hadde vi tatt inn over oss alvoret for ti år siden, kunne vi sett håp om ti år. Øker fødselsraten mot all formodning fra 1,4 til 2,4 i løpet av fem år, vil det ikke gi en bedre situasjon før 2050-tallet.
Det betyr ikke at vi skal gi opp. Vi trenger å fylle barnerommet. Her må vi virkelig se etter rotårsaker og finne bærekraftige løsninger.
Barn er dessverre ikke lenger en selvfølge eller et kall. Stadig færre mener de trenger barn, i hvert fall ikke mange – eller akkurat nå. De er blitt et livsvalg, for mange knyttet til lykke.
Politikere med begrenset verktøykasse ser etter økonomiske løsninger. I realiteten er imidlertid mange valg basert på forventninger om hva livet handler om, eller bør.
Harald Eia har derfor et viktig poeng i at det er et overdrevent fokus på hvor slitsomt det er å ha barn. Vi bør trekke frem også gleden og mulighetene.
For penger virker ikke avgjørende. Det fødes flest barn i land med dårlig økonomi. Og færrest der det er «best å bo», som Sør-Korea, Skandinavia og Spania, med gode støtteordninger, fødsels- og pappaperm – og stadig mas om flere barn.
For noen minner dessverre nettopp dette maset om «grumsete ideologier på høyresiden». Det er lett å reagere hvis kvinner reduseres til fødende nasjonsbærere, men hvor langt bør barnet kastes ut med det ideologiske badevannet?
Slik den britiske forfatteren Jonathan Sacks understrekte, krever det å få barn vilje til å ofre mye for andre – i mange år.
Ja, støtteordninger, boliger og gode arbeidsordninger kan hjelpe – litt. Men uten tro på høyere mål og noe så lite sekulært som belønning etter døden, er det vanskelig for mange å motivere seg for konseptet «offer» i dette livet.
Barnløshet handler om mer enn livssyn, men utviklingen bør gi ettertanke.
Mangel på barn ødelegger samfunn, velferd, sosialt sikkerhetsnett – og lykke.
Slik regjeringen slår alarm om, mangler vi arbeidskraft. I dag drar flere personer lasset per trygdet, om noen tiår risikerer vi at det ikke er mer enn én.
Kanskje blir frivilligheten vår mest verdifulle ressurs?
For jo færre i arbeid, jo verre for dem i arbeid. Og for alle andre.
En bærekraftig løsning tar tid. Vi må snakke om mer enn å få flere ut i arbeid. Vi må våge å nevne elefanten i barnerommet.
