For meg fremstår det som en tydelig trend at det i dag er populært å kritisere ”politisk korrekthet” for å skape kulturelle tabuer og for å diktere språkbruk og ideer. Joda, trender kommer og går, men jeg velger å argumentere for at den vestlige politiske kultur både lider av en lammelse som følge av politisk korrekthet og av et tap av en moralsk forståelse for hvordan verbale provokasjoner i demokratiske debatter kan håndteres. La meg vise hvordan.
De siste tre ukene har det franske satiriske venstresidemagasinet Charlie Hebdo opplevd krass kritikk og genuine dødstrusler etter å ha publisert en dristig forsidekarikatur av Tariq Ramadan. Han er en intellektuell og innflytelsesrik muslimsk stemme og underviser som professor både i Oxford og i sitt hjemland Sveits. Nylig har flere kvinner stått frem og beskyldt Ramadan for å ha begått gjentatte seksuelle overgrep mot dem, og flere av beskyldningene fører nå til rettssaker. Den seksuelt ladede (noen vil si obskøne) forside-karikaturen fremstiller Ramadan som en tent priapisk figur, hvor ordene ”jeg er islams sjette søyle” ytres som et forsvar mot voldtektsanklagene. Denne forsidekarikaturen, i tillegg til en lignende som fulgte for et par uker siden, har ført til et raseri blant mange intellektuelle på den franske venstresiden og beskyldninger om at venstresidemagasinet har gått til ”krig mot muslimer”.
Gjett hvem som er enige med dem? Ingen ringere enn voldelige islamske miljøer som offentlig har oppfordret til å drepe Charlie Hebdo-ansatte. Igjen. Dette er spesielt alvorlig med tanke på de lignende truslene som førte til et drapstokt mot magasinet for mindre enn tre år siden i Paris, hvor tolv journalister, karikatører og andre ansatte mistet livet og elleve ble skadet.
Denne hendelsen avslører at den offentlige debatten lider av to sykdommer i mange vestlige demokratier, og ikke bare i Frankrike. Charlie Hebdo ønsket å fremheve den alvorlige uoverensstemmelsen man finner hos Tariq Ramadan, en mann som har portrettert seg selv som selve inkarnasjonen av demokratisk, politisk Jihad (Jihad kalles av enkelte ”islams sjette søyle”), som innebærer å bekjempe ondskap i eget sinn og i samfunnet. Samtidig blir altså Ramadan anklaget for å ha forgrepet seg seksuelt på kvinner. Charlie Hebdo-journalistene har gjort dette på en spesielt provoserende og karikerende måte, en metode de også er godt kjent for å benytte. Likevel, istedenfor å ta tak i denne uoverensstemmelsen hos Ramadan, kjemper nå to grupperinger på venstresiden i Frankrike mot hverandre, der den ene har tatt parti med voldelige muslimer som beskriver handlingen som en ”krig mot muslimer”, fordi den var provoserende og potensielt sårende.
Dette er den første sykdommen: demokratiske debatter, som innebærer granskning og vurderinger av enkelte verdier, diskurser eller atferder, blir lammet av ideen om at sårende, ubehagelig eller uanstendig språkbruk bør forbys og unngås. Spesielt er denne idéen rettet mot å verne om enkelte minoriteter og antatt svakere grupper i samfunnet, i dette tilfellet antageligvis muslimer.
For det andre, fører overfloden av politisk korrekthet til at vi mister moralske retningslinjer som kunne hjulpet oss som samfunn i håndteringen av ytringer som provoserer. Dette er en sykdom som kan kureres med en sunn dose av det bibelske rettferdighetskonseptet. Den bibelske forståelsen av rettferdighet innebærer å gi mennesker det de fortjener. Mennesker som er sårbare og svake skal få oppreisning og sine rettigheter forsvart, men bibelsk rettferdighet innebærer også at de svake har et ansvar og ikke er gitt immunitet mot å bli kritisert. Videre insisterer den på at alle mennesker er likeverdige, skapt i Guds bilde, og at dette er utgangspunktet før man tar i betrakting deres sosiale status. Politisk korrekthet, derimot, insisterer på at menneskers sosiale status på et eller annet vis gir dem immunitet og mindre ansvar å bære. Denne tanken fører i dag til at noen sammenligner Charlie Hebdos kritikk med en krigshandling.
Ettersom meningsmangfold er et viktig demokratisk prinsipp, bør jeg være åpen for at andre uttrykker ting jeg er grunnleggende uenig i eller som jeg kan oppleve som fornærmende eller til og med krenkende. Ikke bare vil jeg verne om min mulighet til å argumentere for ting andre ikke nødvendigvis applauderer, men enda viktigere ønsker jeg å beholde muligheten for å kunne gjennomgå, granske og stille spørsmål ved diskurser og atferder som jeg selv er uenig i.
Hvordan kan vi ellers bedømme om det finnes uoverensstemmelser hos en muslimsk (eller en hvilken som helst annen) offentlig person; hvordan kan vi ellers granske, kritisere og stille spørsmål ved politisk Jihad (eller en hvilken som helt annen bevegelse eller idé) dersom vi bastant nekter å utvikle et språk for å snakke om det, fordi dette ville fornærmet eller krenket enkelte mennesker? Vi må gjøre krav på friheten til å gjøre nettopp dette, vi må ta del i en grundig diskusjon og vi må gjenvinne de moralske prinsippene slik at vi i demokratiske debatter er i stand til å navigere mellom alle menneskers rettigheter og ansvar.
