For mange unge er det intellektuell nysgjerrighet og ikke et overlevelsesinstinkt som gjør at vi vender oss til kristen tro. Frank Rossavik antyder i sin kommentar i Aftenposten 27. mars at verden er blitt så sprø at religion fremstår som en trygg havn i kaoset. Dessverre bidrar han til å videreføre en utbredt myte om at kristen tro er ikke-rasjonell. Hva da med Antony Flew, C.S. Lewis og Alister McGrath og andre høyt intelligente mennesker som gikk fra ateisme til tro på Gud?
Rossavik ser ut til å tolke trenden gjennom et sekulært verdensbilde, der kristen tro forstås som en psykologisk krykke. Jeg er selv en av de unge som har vendt meg til Gud de siste årene. Blant alle trossystemer og livstilnærminger har jeg opplevd den kristne troen som mest troverdig. For mange av oss kommer sekulære livssyn til kort i møte med eksistensielle spørsmål.
Filosofen Ludwig Wittgenstein påpekte at naturvitenskapen ikke forklarer universet – den beskriver det. Den kan fortelle oss hvordan ting skjer, men ikke hvorfor vi eksisterer, hva som gir livet mening, eller hvor vår dype moralske opplevelse stammer fra. Kristen tro tilbyr et mer helhetlig verdensbilde.
Å skylde på et behov for trygghet blir for banalt. For min del har det handlet mer om en sannhetssøken. Tanken om at universet bare er et resultat av tilfeldigheter, at bevissthet ikke er mer enn kjemiske reaksjoner, og at moral og mening er menneskeskapte selvbedrag, virker rett og slett ikke troverdig.
Kristen tro, derimot, gir et sammenhengende verdensbilde. Den gir en grunn til at universet er så ordnet og forståelig. Den forklarer hvorfor vi opplever moralske sannheter som mer enn bare subjektive følelser. Den gir en kilde til menneskeverd som er uavhengig av prestasjon eller nytte. Og den tåler kritiske spørsmål.
For meg handler det om å se meg selv i speilet eller rusle rundt på Naturhistorisk museum i Oslo og erkjenne at jeg tror det er mer sannsynlig at en designer står bak enn at ingenting skapte alle ting.
Vi ser at en rent materialistisk forklaring på virkeligheten ikke strekker til når det gjelder de store spørsmålene i livet – om mening, moral og menneskeverd. Sekulære livssyn gir ingen svar på våre eksistensielle spørsmål, og som trossystem er de usannsynlige og lite tilfredsstillende. Derfor velger vi Gud.
Publisert i Klassekampen 09.04.25.
