Hvis man følger Einar Lies argumentasjon for kutt i tros- og livssynsfinansiering fullt ut, er det mye offentlig støtte som må forkastes.
Einar Lie er blant Norges viktigste stemmer i spørsmål om økonomi. Det er vanskelig å finne mer tankevekkende betraktninger om politikk og samfunn. Når han snakker om religion som i Aftenposten 24. november, er det imidlertid ikke like lærerikt. Analysen av støtteordninger for tros- og livssynssamfunn treffer godt på prinsipielle poenger, men dårlig på konsekvenser for praksis.
Mye handler om faste kostnader i Den norske kirke når medlemstallet synker. Hvis dette skal dekkes av offentlige budsjetter, vil logikken ut fra et rettferdighetsprinsipp utløse økt støtte til andre, så lenge støtten skal behandle hvert medlem likt.
Lie ønsker dermed en annen løsning på statens rolle i «den viltvoksende tro- og livssynsfinansieringen». Samtidig er det vanskelig å se en avgrensning av løsningsrommet uten å trekke inn helt andre forhold enn økonomi.
Isolert sett kan analysen dermed tas til inntekt for et bredt spekter av muligheter, som at kun trossamfunn med minst hundre års fartstid i Norge bør få støtte. Flere vil nok applaudere forslag som kun å støtte menigheter uten for mye «konservativ tro og sosial kontroll».
Eller å kutte for alle som ikke følger statens gjeldende fanesaker til enhver tid.
For problemstillingene er mange. Mye taler for at Den norske kirkes historiske betydning, store bygningsmasse og landsdekkende tilstedeværelse er grunn til særbehandling. Det er uheldig at støtten til andre automatisk øker når andelen medlemmer i Dnk synker – ved alt fra innvandring til utmeldelser. Hvilken fordeling av faste kostnader og medlemsavhengige vil være smakelig for et politisk flertall?
Hvis det innføres en livssynslisens, er spørsmålet om den skal gjøres obligatorisk, som for NRK. Hvis ikke, hvordan vil man unngå at mange fristes til å spare de pengene ved å melde seg ut av alt som handler om tro og livssyn, på linje med de som før plomberte TV-en?
Er løsningen markant økning i skattefradrag for gaver til tros- og livssynsorganisasjoner? Der kunne det vært interessant å høre Einar Lies refleksjoner.
Når det er mulig å bruke ord som «viltvoksende» er grunnen enkel: Vi sliter med å definere «tro» og «livssyn». De er blitt like åpne kategorier som «politikk». Det er en ganske håpløs situasjon når alle bare kan finne på nye varianter, uten hensyn til rimelighet, historie eller høyere mål enn støtte.
Dette gjelder enten man er trosløs ateist eller åsatroende uten tro på æsene. Eller bør sistnevnte støttes ekstra, slik at ingen igjen på ramme alvor dyrker krigsguden Tyr eller krigernes gud Odin?
Når Lie bestrider religionens rolle som samfunnslim, er han fortsatt utenfor eget fagfelt. Samtidig har han avgjort noen poenger. For hvordan dette udefinerbare begrepet «religion» fungerer, skifter fra samfunn til samfunn, og med tid og sted. I Norge er det lett å bruke protestantiske briller, som i stor grad isolerer dette til meninger på privaten, mens det i andre kulturer er umulig å frikoble religion fra samfunn, politikk og identitet.
Men heller ikke «samfunnslim» er lett å definere, enten vi skal konkretisere betydning eller når det gjelder. Skal limet gjelde for forrige eller dette århundret, for ikke å si fremtiden – og for hvem?
Romerne kunne kynisk bruke religion til å skape lojalitet, men slet samtidig med å forstå jøder og forfulgte i perioder kristne. Begrunnelsen var enkel: Disse måtte være noe så samfunnsødeleggende som ateister når de ikke dyrket noe som lignet på guder – og ikke ofret til keiseren.
Jo dårligere et samfunn er, jo mindre bør vi etterlyse lim. Religioner som på sikt kunne ha skapt bedre samfunn, som kristendommen i Norge for tusen år siden, risikerer da ikke bare å miste støtte, men å bli motarbeidet. Det betyr ikke at det er grunn til å lukke øynene for i overkant aggressive religiøse retninger, som jihadister og andre som søker verdensherredømme eller apokalypse.
Slik William T. Cavanaugh argumenterer godt for i The Myth of Religious Violence: Secular Ideology and the Roots of Modern Conflict (Oxford University Press, 2010), er likevel tanken om at det finnes noe som kalles «religion» som er mer voldelig enn såkalte «sekulære» fenomener inkonsekvent. Den har skapt myten om at «religion» (hva nå det er) bidrar mer til vold enn andre ideologier.
Resultatet er blindflekker. Det gir inntrykk av at Europa på 1500-1600-tallet først og fremst var herjet av religiøs vold, fremfor vold utøvd av fyrster og riker som ville sikre makt, dels inspirert av ikke-religiøs tenkning som hos Machiavelli. Cavanaugh mener vi vel så mye her ser nye nasjonalstater som kaprer religion, nettopp fordi det fungerer godt som samfunnslim og gir noe som alltid er nyttig for makthavere: moralsk alibi.
Det ble ikke akkurat slutt på kriger i Europa selv om freden i Westfalen i 1648 ga rammer for religiøs toleranse.
Å bruke mangel på samfunnslim som argument mot støtte til tro- og livssynssamfunn er uansett et tveegget sverd. Det mangler ikke politiske bevegelser som skaper spenninger og splitter samfunn, enten spørsmålet er EU eller innvandring.
Likevel blir det nok ikke automatisk gjennomslag på Stortinget for å kutte støtte til politiske partier til fordel for fotballklubber, og ikke bare fordi vi også der ser en historie som ikke mangler spenninger og konflikter.
Illustrasjonsbilde fra Unsplash.
