Akkurat nå blir mennesker som har flyktet fra overgrep og utrygghet, utsatt for overgrep og utrygghet ved en rekke asylmottak i Europa. Et av de verste stedene er Ungarn, landet som selv opplevde sto på motsatt side av bordet i 1950-tallet. Da sørget den sovjetiske invasjonen og massive undertrykkingen til at nærmere 200 000 ungarere forlot sitt fedreland. Noen kom også til Norge.
I rapporten Stranded hope: Hungary’s sustained attack on the rights of refugees and migrants, viser menneskerettighetsorganisasjonen, Amnesty, hvordan myndighetene i Ungarn løper fra ansvaret i møtet med mennesker på flykt. I følge rapporten blir tusenvis av asylsøkere, blant annet enslige midreårige utsatt for voldelige overgrep, ulovlige tilbakesendinger og frihetsberøvelse i regi av Ungarns myndigheter. Organisasjonen mener dette er et system som åpenlyst er designet for å skremme flere fra å komme.
Det er ikke like ille i Norge, men det er absolutt ingen grunn til å slå seg selv på brystet. Ikke bare er vi smålige som prøver å holde flest mulig flyktninger vekke fra Norge, men det er også pinlig hvordan vi behandler våre gjester. Ved enkelte mottak gis det for lite mat, andre steder oppleves stor utrygghet med flere tilfeller av overgrep og det er mye som tyder på at mange havner i menneskehandel mens de oppholder seg på norske asylmottak.
Menneskehandel kan virke fjernt og lite relevant i den norske samfunnsdebatten. Vi har jo nok med å diskutere hvor mye vi skal betale i flyseteavgifter eller hva som stod skrevet på kremen til Johaug.
Det er en faktisk feil at menneskehandel er fjernt og lite relevant for oss.
Dette skjer i Norge, i stort omfang. Det skjer i alle norske byer og som regel alltid med mennesker som ikke er født i Norge. Det er gjerne mennesker som har levd i fattigdom, som har hatt håp om en ny hverdag og som da har endt opp som ofre for grusomme bakmenn. Ta deg en tur på byen en kveld og du vil garantert møte ofre for menneskehandel som tvinges til å selge kroppen sin. Eller vi kan gå til et av de super-billige bilvaskeriene, det er en grunn til at de er så billige.
For litt over 100 år siden var det også mye sexhandel, men bordet var da snudd. Det var norske jenter som opplevde fattigdom, som hadde håp om en ny hverdag og som endte opp hos grusomme bakmenn. Journalist Roald Rynning har skrevet boken «Den hvite slavehandel», som er en historie om hvordan norske jenter forsvant i England, på det europeiske kontinentet, og særlig i USA.
Noen ganger var det små og det man skulle tro var uskyldige rubrikkannonser i Aftenposten som lokket norske jenter til å reiser. Det kunne for eksempel stå at man søkte etter tjenestepiker som skulle få både god lønn og reisen dekket. Et fristende tilbud dersom man stod uten jobb og penger.
Dette skjedde egentlig på nøyaktig samme måte som i dag. Eneste forskjell er vel at rubrikkannonser er byttet ut med kontakt via sosiale medier eller nettsider. Bare les hvordan mange av de nigerianske kvinnene i Norge ble lurt til tvangsprostitusjon.
Etterhvert fikk denne slavevirksomheten på slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall oppmerksomhet i norske aviser. I 1910 kunne man blant annet lese i Aftenposten at hjelpeorganisasjonen National Vigilance Association hadde hjulpet hele 600 norske kvinner i året – «størsteparten ankommet som tjenestepiker» – fra å bli ofre for hvit slavehandel.
Hvem hjelper vi i dag?
«Syria er forferdelig. Jemen er et helvete på jord og minst like ille». Overskriften i Aftenposten 23. oktober beskriver en humanitær katastrofe de færreste av oss har fått med seg. Av landets 28 millioner innbyggere lider halvparten av matmangel. Folk dør av sult i det krigsrammede landet. Har du hørt norske politikere snakke om Jemen? De siste ukene har jeg kun hørt debatt om tvangsreturer og hijab.
Når skal vi våkne?
Norge, Norden og store deler av Europa har nå hatt noen fantastiske tiår. Vi har opplevd en ekstrem velferdsvekst, vi har hatt fred og det har vært politisk stabilitet. Det er ingen selvfølge at det alltid vil være slik. Det har ikke alltid vært slik. I møtet med verdens kriser håper jeg husker at vi er en del av et større fellesskap, hvor ingen kan velge seg ut, på ett eller annet tidspunkt er bordet snudd.
Dette handler ikke om at vi skal frykte fremtiden, men om at vi skal ta innover oss nåtiden og ikke lukke øynene når mennesker lever i akutt nød.
