Det gode hatet har andre regler. For det rammer bare dem som fortjener det. Partiene, gruppene, dem vi elsker å hate. Så deilig å kunne rase og være vemmelig, «få det ut», og samtidig betrakte seg selv som sivilisert, opplyst og moralsk.
Er hat greit, så lenge det rettes mot de som fortjener det? Er det greit å kalle Dag Inge Ulstein en «fascist» og Jonas Gahr Støre en «landssviker»? Å si at statsministerkandidatene i Norge har «ekstreme religiøse vrangforestillinger»? At venner av Israel er «ekle rasister som ikke bryr seg om brune mennesker»?
Ingen moderne oppfinnelse er mer paradoksal enn det gode hatet. Ja, vi vet at hat er forkastelig og farlig, sånn egentlig. Hat sårer, det stempler, legitimerer vold og drap. Det kan ødelegge sjelen til både avsender og mottaker. Selv en etterkristen kultur så det så mye som en last, at «hatretorikk» ble straffbart.
Såkalt «rettferdig harme»
Når Raga Rockers spør: «Er det ikke deilig å ha noen å hate?», er det opplagt et angrep på det dårlige hatet, det bestialske og usiviliserte. Men det gode hatet har andre regler. For det rammer bare dem som fortjener det. Partiene, gruppene, dem vi elsker å hate.
Så deilig å kunne rase og være vemmelig, «få det ut», og samtidig betrakte seg selv som sivilisert, opplyst og moralsk.
Det gode hatet kler seg i dydens drakt som «rettferdig harme». Vi har lært oss å tvile på alt, men ikke på vårt eget raseri. For mitt hat er jo rettferdig! Det rammer bare de onde, de som ødelegger verden.
Men det er ikke sikkert at sinne er den beste kompassnålen.
Valgkamp er mer enn politikk. Det er også en kamp om følelser, om hvem vi oppfatter som «på vår side» og hvem som står «mot oss».
Utfordringen er ikke et ufint sleivspark fra Kjetil Alstadheim om en KrF-leder uten nestekjærlighet eller Kjetil Rolness om at Marie Simonsen har null selvinnsikt.
Den er heller ikke politikere som tar munnen for full om partiets fortreffelighet og andres feil. Det handler i stedet om det gode hatet i alt fra kommentarfelt til lunsjsamtaler. Følelsen av moralsk opphøyethet som får ellers anstendige til å bruke språk de aldri ville akseptert fra sine motstandere, selv om det kan være sagt med glimt i øyet.
Moralsk overlegenhet
KrF rammes stadig av denne mekanismen. Partiet består av fascister som ønsker oss tilbake til middelalderens mørke. Ulstein fortjener enveisbillett til helvete.
De som skriver dette, opplever seg ikke som hatefulle. Å tråkke på KrF er blitt en måte å forsvare frihet og likestilling på. Hatet blir en bekreftelse på egen moralsk overlegenhet.
Arbeiderpartiet er ikke langt unna. Partiet forbindes med makt, posisjoner og byråkrati. Støre er landssviker. For han fremmer globalisering og formuen er basert på familiens samarbeid med nazistene. Da er det lov å bruke sterke ord.
Konspirasjonsteorier spres med iver, ledsaget av en følelse av å være en slags Robin Hood som avslører eliten. Man er ikke hatsk – man er «kritisk», man “stiller bare spørsmål”.
Hjerteløse og kyniske
Mot Høyre er også hatet kledd i moralsk språkdrakt. «De blå» er hjerteløse og kyniske, i lomma på styrtrike som lever på bekostning av syke og svake. I stedet for å diskutere reell politikk, reduseres partiet til en karikatur. Den som skriver hatsk om Høyre, føler seg rettferdiggjort: Jeg står jo opp for de små!
Kanskje er det likevel FrP som rammes hardest. Der er hatet normen. Se bare på innvandringspolitikken! FrP-ere er fascister og rasister. Hån og karikaturer flyr lett, ledsaget av en indre stemme som sier: «Dette er ikke hat, dette er motstand mot hat.»
Hatefulle kommentarer får vind i seilene når de sees som dypt moralske. Man gjør seg til dommer over hvem som fortjener respekt, og hvem som ikke gjør det. Det gode hatet lever av illusjonen om at ondskapsfulle ord blir rene siden de jo bare treffer dem som fortjener det.
Demonisering
Men demokratiet kan ikke tåler denne dobbeltheten. Den polariserer og reduserer samfunnstilliten. Det åpner for konspirasjonsteorier, demagoger og desinformasjon. For hver «mørkemann», «sviker», «hjerteløs» og «rasist» mister vi litt av evnen til å føre en samtale der motstanderen fortsatt er en medborger.
Enten det er hverdag eller valgkamp, er hat ikke noe å dyrke, uansett hvor rettferdig det måtte føles. Det gode hatet rasjonaliserer egen råskap. I stedet for å se bjelken i eget øye, brukes forstørrelsesglass på splinten i andres.
Demokratiet tåler meningsforskjeller, men ikke demonisering. Ingen blir bedre menneske av å umenneskeliggjøre motstanderen.
Først publisert i Vårt Land 07.09.2025.
(Takk til Jason Leung på Unsplash for fremhevet bilde).
