Det er spørsmålet som stilles i boken «Fryktens kontinent: Hvordan europeere begynte å stole på hverandre», utgitt på Frekk forlag nylig. I boken, skrevet av spanske Victoria Martin De La Torre, får vi et personlig portrett av det vi kan kalle «Europa-samarbeidets fedre»: Franskmennene Jean Monnet og Robert Schumann, Forbundsrepublikkens første kansler Konrad Adenauer, Italias statsminister Alcide De Casperi og Belgias Paul-Henri Spaak. Samtidig er den en fascinerende fortelling om hva som skjedde fra visjonen for et forent Europa ble proklamert på det første store møtet i «Europa-bevegelsen» i Haag i 1948 frem til undertegnelsen av Roma-traktatene i 1957.
Fremsyn og overbevisningskraft er viktige fellestrekk ved de nevnte lederne. De kritiske veivalgene som ble gjort var på ingen måter opplagte. Mange ble tiltrukket av tanken om et «nøytralt» Kontinental-Europa uten bindinger verken mot øst eller vest. Andre presset på at for at Tyskland skulle avgi ressurser og landområder, som kompensasjon for de store tapene de hadde forårsaket. Men for de fem var det aldri tvil om målet, et overnasjonalt samarbeid mellom krigens vinnere og tapere som ville gjøre en ny krig utenkelig og umulig.
De første traktat- tekstene inneholdt videre planer om et mer føderalt europeisk samarbeid, med reell og demokratisk myndighet overført til et direktevalgt Europa-parlament. En av initiativtakerne til Europa-konferansen i 1948 uttalte det slik: «Vi vil mer enn traktater som kan oppheves, mer enn hemmelige møter som kan stå i stampe, vil vi ha føderale institusjoner som kan bygge et nytt Europa». Ville den folkelige mistilliten til EU i dag vært den samme dersom «grunnlovsfedrenes» hadde fått gjennomført sin visjon om direktevalgt parlament og president?
Tillit krever normalt et minimum av åndelig eller verdimessig fellesskap. For lederne som fikk til ansvar å lede den politiske gjenreisningen av Europa, kom fellesskapet i den kristne troen til å spille en viktig rolle. Straks krigen var slutt ble det arrangert hemmelige møter mellom kristen-demokratiske ledere i Geneve. På Haag-møtet i 1948 sto den nye alliansen av kristne politikere frem som en viktig kraft. Robert Schumann var f.eks. en dypt troende tysk-utdannet advokat fra det fransk-tyske grenseområdet Lorraine. Der hadde han blant annet bakgrunn fra sosialt arbeid og sentrale verv i den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas. De Caspari var den første katolikken som ble statsminister i Italia, og hadde mange av de samme type erfaringer som Schumann. Adenauer og Schumann hadde studert ved samme universitetet i Bonn, der de begge var aktive i det katolske ungdomsnettverket.
I 1948 reiser Schumann som utenriksminister til Bonn for å møte Tysklands nyvalgte politiske leder. Her snakker han og Adenauer ikke bare politikk men også om sine visjoner og om sine felles erfaringer fra universitetet og fra det katolske studentforeningen de begge har vært leder for:
«Når de tar farvel, trøstes de begge av å vite at det er en å stole på den andre siden, en som deler deres syn at det er et historisk ansvar å innføre en varig fred i Europa. De avtaler å holde brevkontakt, slik at ingen av deres beslutninger på nasjonalt plan kan feiltolkes av den andre, og at de unngår manipulering av nasjonalister på hver kant».
Ethvert politisk samarbeidsprosjekt er avhengig av ledere med dristige men gjennomførbare vyer. Forretningsmannen og strategen Jean Monnet var en slik mann. Hans dristige tanke sprang ut av konflikten mellom to tilsynelatende motstridende syn: På den ene siden USA som støttet av Storbritannia ønsket å ruste opp Tyskland som svar på det gryende «jernteppet» mot øst. På den andre siden den politiske stemningen i Frankrike og BeNeLux som iherdig motsatte seg Tyskland rett til å igjen å bli en militærmakt. Den visjonære løsningen var å sørge for at Frankrike og Tyskland fikk felles forvaltning av de to landenes samlede kull- og stålinteresser, en ide som raskt ble utvidet til å gjelde de seks. Gjennom institusjonell innovasjon ble en ny krig med ett umulig, og grunnlaget ble lagt for både en fordypning og en utvidelse av samarbeidet i årene som fulgte.
I dagens situasjon med Brexit, flyktningekrise og arbeidsledighet, er det lett å bli pessimist når det gjelder Europas fremtid. Skal utviklingen snus, må den gryende frykten igjen beseires. Paven og Forbundskansleren er eksempel på ledere som bekjemper frykten. «Frykt ikke» sa Pave Frans til 2 millioner unge i Krakow, dagen etter at en katolsk prest hadde blitt halshogd av en jihadist. «Wir chaffen das» («Vi klarer dette») sa Angela Merkel til alle som krevde slutt på Tysklands «Willkommenskultur» etter sommerens terror-handlinger
Det man først og fremst sitter igjen med etter lesningen av denne boken er overbevisningen om at vi som lever i Europa trenger nye, dristige og gjennomførbare vyer å kjempe for. Hvis jeg selv skulle peke på ideer som kunne lede til den neste «Kull- og Stålunionen», vil jeg trekke frem tre:
- En «europeisk borgerlønn» kan bli et fremtidsrettet svar på den vedvarende ledigheten særlig blant unge, og motvirke den tydelige trenden mot to separate lag i arbeidsmarkedet; de kvalifiserte og de ukvalifiserte og marginaliserte.
- En «Marshall-plan» for Nord-Afrika: Pensjonsfondene i OECD forvalter over 25 tusen milliarder dollar, for det meste i papirer som i dag gir lav rente. Tenk hvis EU, USA og landene i Nord-Afrika ble enige om å legge til rette for at 1 prosent -250 milliarder dollar – av disse midlene ble investert i form av en «Marshall-plan for Nord-Afrika»? Kombinert med de nødvendige politiske og økonomiske reformer, ville store investeringer i ren energi, moderne byer, offentlig kommunikasjon, vannforsyning, industri med mere, kunne ha gitt de unge i regionen jobber og fremtidshåp. Skjerpet kontroll med ulovlig migrasjon over Middelhavet ville vært en naturlig del av planen.
- En tredje spennende tanke: EU sertifiserer en ny klasse «grønne obligasjoner» som får visse skattefordeler i en periode. Forutsetningen for sertifisering er at inntektene fra salget av obligasjonene øremerkes investeringer i den lokale sirkulasjonsøkonomien, dvs småskala produksjon og lagring av ren energi, energieffektivitet, resirkulering, gjenbruk, energigjenvinning. En slik reform ville kunne skape hundretusener av nye arbeidsplasser i Europa, og samtidig fremme en bærekraftig utvikling
«America is about Yes, we can» sa President Obama på Demokratenes kongress nylig, som svar på frykt- og hatretorikken fra Donald Trump. Det vi nå trenger i Europa er ledere som ikke bare sier at vi kan, men som også gjør det.
