I forrige uke samlet 1128 akademikere fra 90 forskjellige tyrkiske universitet seg om et dokument hvor de og 355 andre akademikere fra utlandet, skrev under på at “vi vil ikke være en del av denne forbrytelsen”. Enkelt fortalt var dette en protest mot Tyrkias krigføring som først og fremst rammer mange kurdere. Tyrkiske myndigheter likte dårlig at det ble protestert, noe som førte til at 27 av de som hadde underskrevet, endte opp i fengsel. De resterende 1101 i Tyrkia skulle også etterforskes.
Tyrkias reaksjon på denne fredfulle oppfordringen til fred, viser hvor galt det har gått i landet som både er en av våre NATO-allierte og et land mange nordmenn har et forhold til. Ikke bare reiser vi på ferie til Tyrkia, men også næringslivet innen mange ulike bransjer, samarbeider tett. Når man ser hvor passivt Norge forholder seg til det som skjer, kan man begynne å lure på hva det egentlig handler om.
Innovasjon Norge skriver på sine nettsider: “Med Europas nest største og yngste befolkning, er Tyrkia et marked ingen bør overse. Her er mulighetene mange med en infrastruktur og økonomi i sterkt utvikling.” Det virker ikke som vi overser de økonomiske mulighetene, men hva som skjer med grunnleggende menneskerettigheter.
Flere ganger har landet blitt rystet av grufulle terroraksjoner. Senest for noen dager siden. IS tok på seg skylden. Da som ved andre anledninger, svarer Tyrkia at de vil angripe IS. Merkelig nok bruker de alltid muligheten til å også angripe kurdiske grupper. Noen vil til og med hevde at de i svært liten grad angriper IS, men at de i stedet målretter det meste mot kurdiske soldater.
Det har “alltid” vært en spenning mellom kurderne og tyriske myndigheter. I øst er kurderne mange og de har opplevd svært mange overgrep. De siste årene har det vært gode tendenser, mer og mer har handlet om politikk, og stadig mindre har vært løst med vold. Ved de siste valgene har også kurderne klart å komme over sperregrensen på skyhøye 10 %, mens president i Tyrkia, Recep Tayyip Erdogan, opplever å ikke få så sterk støtte som han ønsket seg.
Trolig er det dette siste som gjør at spenningene igjen øker. Det er vanskelig å vite nøyaktig hva som skjer i Tyrkia, ryktene er mange. F.eks. hevdes det fra politisk hold at flere tusen politikere er blitt fengslet. Vi vet ikke om dette stemmer, i hvert fall har ikke disse tallene nådd media, men det er også noe av problemet. Flere byer i øst-Tyrkia er stengt av for internasjonal presse. Man vet ikke hva som skjer der.
Utenriksminister Børge Brende var i forrige uke på besøk i Tyrkia, at han ikke bare besøkte representanter fra regjeringen, men også lederen av HDP(største kurdiske parti), fortjener ros. Samtidig gjorde Brende det vi nordmenn er gode på: Han fornærmet ingen. Og det er neppe godt nok når vi ser hva som foregår. Det er på tide å fornærme noen.
Ved to tidligere anledninger har Tyrkia vært tema i denne spalten, egentlig tenkte jeg ikke å komme tilbake til dette før om lenge. Men det som nå skjer er en såpass stor forverring at noen må snakke om det. Ikke fordi jeg tror Erdogan leser BA(det burde han gjort!), men fordi vi som land kan bruke makten i NATO og stemmen internasjonalt til å støtte kurderne.
Før helgen møtte jeg en kurder som kom til Norge for over 20 år siden. Han måtte flykte fra tyrkiske myndigheter fordi han var journalist. Det er utrolig at det samme skjer i dag. Men det er ikke bare kurderne som opplever hvor krevende det er å bo i Tyrkia, det gjør også mange flyktninger fra Syria.
Uten mulighet til å jobbe, gå på skole, få helsehjelp eller bevege seg fritt, er det å oppholde seg i Tyrkia blitt svært krevende for mange. Det er underlig å se vår egen innvandringsminister reise til Tyrkia for å sette seg inn i situasjonen, uten å kritisere den limboen mange nå er i.
Det er lett å si at det finnes land hvor verre ting skjer, skal vi bry oss om Tyrkia når vi ser hva som skjer i Syria, Saudi-Arabia og Irak? Tja, det må ikke kunne telles i millioner for at vi skal kunne reagere. Vi kan ikke si at vi ikke visste, når historien en gang skal gjøre sin dom over 2016.