«Tuller du? Har du virkelig ikke hørt om Charlie Kirk?». Elevene var nesten like rystet over min uvitenhet som de var over drapet av den 31-årige familiefaren som tydeligvis har inspirert, utfordret og fascinert mange av spesielt guttene på skolen vår.
Flere hadde behov for å understreke at de ikke var enig med Kirk i ett og alt, men motet, utstrålingen, tydeligheten, hans kristne tro og ikke minst hans respekt ovenfor meningsmotstandere som latterliggjorde, brølte, skjelte og delte ut merkelapper over en lav sko, var noe som virkelig hadde inspirert dem.
I religionstimen i tredjeklassen hadde jeg mitt svare strev med å forsøke å rette fokus på funksjonelle og substansielle religionsdefinisjoner. Elevene ville snakke om Charlie, flere var opprørte og lurte fælt på hva læreren tenkte om alt dette.
Elevenes opprørthet over min egen ignoranse gjorde sitt til at jeg i løpet av gårsdagen gjorde meg mer kjent med mannen som blant annet må karakteriseres som et YouTube-fenomen. Jeg kan heller ikke som elevene gå god for alt Kirk mener, og tenker nok at hans direkte og tydelige kommunikasjonsform passer bedre «over there».
Det er allikevel noe dypt fascinerende over mannen. Det er noe med frimodigheten, motivasjonen, drivkraften, man kan nærmest fornemme det gjennom skjermen. Jeg skjønner at denne mannen har fascinert og provosert en mengde mennesker.
Mens jeg satt og ventet på min sønn i bilen kom jeg over en videosnutt av Fredrik Solvang. Han hadde gjort den samme oppdagelsen som meg. En mann han ikke visste om var en velkjent fyr i norske ungdommers «feed». Programlederen var tydelig overrasket, men virket også bekymret. Til tross for at Kirk ble brutalt drept dagen i forveien, rasket Solvang sammen en lang rekke sitater som han leste opp helt uten blygsel og reservasjon. Sitatene var i kjent stil tatt ut av sin sammenheng og Solvang gjorde overhodet ingen forsøk på å forklare i hvilken kontekst sitatene ble fremsagt.
Solvang malte i løpet av få strakser et bilde av en farlig Trump-tilhenger, en rasist og en mørkemann som slo fast at det bare finnes to kjønn. Skulle en slik mann helt uten videre har fri tilgang til våre unge håpefulles uyskyldige sinn? “What the fuck gjør vi med dette?”, spurte Solvang og inviterte blant annet Joel Ytstebø til debatt.
Solvang og flere andre norskes reaksjoner på mordet av Charlie Kirk skiller seg sterkt fra reaksjonene i Kirks hjemland. Langs hele det politiske spekteret er fordømmelsen av handlingen unison. Biden, Harris og Bernie Sanders, alle er de klokkeklare. Dette er et angrep på ytringsfriheten og volden fordømmes på det sterkeste. Selv Trumps argeste kritiker Gavin Newsom, kaller Kirks for sin venn og hyller hans demokratiske sinnelag.
Vårt Lands egen skribent Eivor Oftestad linket til lederen i New York Times. Avisen fordømmer volden og er bekymret for utviklingen og universitetsstudenters sterkt økende aksept for å ta i bruk vold for å hindre taler de ikke liker på campus.
Den amerikanske ryggmargsrefleksen står i sterk kontrast til den norske, der Kirk raskt ble koblet til Anders Behring Breivik. Advarslene mot å skjønnmale 31-åringen florerte. Redaktøren i Fedrelandsvennen fant det for godt å rykke ut dagen etter dødsbudskapet og slå klokkeklart fast at Kirk ikke var en martyr for sannheten.
Solvangs reaksjon var imidlertid den som fikk meg til å stoppe opp litt i mediesirkuset. For hva mener NRK-profilen egentlig? Skal man sensurere bort stemmer som Kirk for å beskytte ungdommen? Kirk er abortmotstander, han hever stemmen mot de som mener Israel bedriver folkemord og er tydelig på at det bare finnes to kjønn. Er dette nå å betrakte som uønsket høyre–ekstremisme?
At Kirk mener at kompetanse bør trumfe etnisitet når det kommer til det å styre et fly, er nok flere enn meg enig i uten at vi er rasister av den grunn. Jeg lurer litt på hva Solvang tenker om sånne som oss? Jeg er lærer på en videregående skole, bør slike som meg få lov til å spasere fritt omkring? Skal vi ha lov til å ytre meningene våre som på flere områder stemmer overens med Kirks?
Solvangs spørsmål reiser en hel del nye spørsmål, ikke alle er like behagelige. Min tilnærming til Solvang og et stadig mer ensrettet pressekorps vil være det motsatte av å ligge lavt. Det er lett å la seg skremme av Kirks skjebne og de påfølgende reaksjoner, samtidig vitner dette om et sårt tiltrengt behov for flere stemmer. Ayan Al Hirsi oppfordret etter angrepet på Charlie Hebbdo flere til å ta del i det offentlige ordskiftet. På denne måten kan man spre risikoen.
Den britiske journalisten Douglas Murray oppfordret folk til å bli litt modigere, litt sterkere og ta et skritt lenger frem. Dette var ifølge Murray den beste måten å hedre Kirks minne på.
Jeg for min del har et særdeles ambivalent forhold til sosiale medier og spesielt TikTok. Barn og ungdom eksponeres for en masse de ikke burde eksponeres for. Det er et paradoks at vi mer enn noen gang pakker våre barn og ungdommer inn i bomull mens det er helt ville vesten på smarttelefonene deres. Hvordan vi skal møte dette har jeg ikke noe godt svar på. Mange stemmer er destruktive og manipulerende.
Når det kommer til Charlie Kirk, så faller ikke han inn under denne kategorien i mine øyne. For mange av mine elever var han et friskt pust som til tross for kontroversielle meninger sett fra pressekorpsets medielinser, utfordret og ikke minst snakket frimodig om tematikk vi har berøringsangst for her på berget.
Kirk har stimulert til politisk engasjement og har klart noe vi lærere og samfunnet for øvrig nærmest har resignert i forhold til.
Undersøkelser blant mange unge kristne på universiteter og høyskoler viser en klar aversjon mot å stå frem som troende. Flere og flere vegrer seg for å ytre seg offentlig ettersom de frykter at dette kan føre til færre muligheter på arbeidsmarkedet.
Kanskje kan Charlie Kirks fryktløshet bidra til større frimodighet. Måtte hans mange påstander også bidra til flere konstruktive samtaler om våre viktigste grunnverdier.
