Jeg gikk ut av Kunstgarasjen i Bergen, spaserte cirka 75 meter langs strandpromenaden ved Store Lungegårdsvannet, passerte et par bilverksteder, kom til Tag Team, og tenkte: Dette funker! Det er ikke ofte jeg tenker at kultur kan fungere som en motor i byutvikling og næringsutvikling. Likevel, hvis det et sted i Norge næringslivet kan lære av kunstscenen så er det i Bergen. For Bergens kunstscene er dyktige til å dyrke frem nye talenter og konsepter.
Det er flere grunner til at Bergen har lyktes med å bygge opp en dynamisk kunstscene. Viktigst tror jeg det er at Bergens kunstscene er blitt et dynamisk økosystem og at ledende aktører har tenkt internasjonalt fra dag en. Det er spesielt dette gründerscenen bør lære av kunstscenen.
Økosystem er et buzz-ord, men hva betyr det egentlig? Jeg tolker det som en konsentrasjon av forskjellige aktører innen en bransje som samarbeider. Konsentrasjonen er lett å dokumentere. Setter du en passer i Lille Lungegårdsvannet, regner ut hvor langt du kan gå på ti minutter, og slår en ring, så vil du med noen unntak ha rammet inn byens kunstinstitusjoner.
Kunstmuseumet Kodes fire bygninger og Kunsthallen preger bybildet i Bergen, mener innsenderen.
Der finner du de etablerte Kunsthallen og Kode, de eksperimentelle Lydgalleriet og HKS, samt galleriene Entrée, Tag Team og kunstgarasjen. Ikke langt unna ligger også forskningsinstitusjonen KHIB. En tilsvarende rundgang i Oslo ville ta minst 50 minutter. Med andre ord vil en person som arbeider i kunstbergen kunne treffe sine kolleger ved å gå et par minutter.
Da blir det lett å samarbeide fordi det enkelt å møtes. Og det blir enklere å stikke bort til «naboen» for å finne ut hvordan et problem løses. Kunnskapen flyter enklere. Sett fra utsiden fremstår ikke bare bergenserne som gode til å samarbeide, men også at folk snakker hverandre frem. Mitt inntrykk er at et galleri som Tag Team eller Entrée ønsker at nyskapningen kunstgarasjen lykkes. Da blir det lettere for kunstgarasjen å lykkes, noe som igjen er med på å dyrke frem nye dyktige folk.
Det betyr ikke at alle initiativ varer evig. Mange kunstnerdrevne gallerier er åpnet og stengt i løpet av de siste årene for alt blir ikke alltid en suksess. Men det gjør sannsynligvis at flere prøver – og de vil ha større sjanse til å lykkes med litt hjelp fra sine venner. Det gjør også at en kunstinteressert som besøker Bergen relativt enkelt vil kunne orientere seg, rett og slett fordi folk lett gir henne informasjon.
I boken Konkurransekraft, som jeg har skrevet sammen med Hermund Haaland, ser vi tydelig at byer med et tilsvarende økosystem innen for næring, som Berlin, Tallinn og Lisboa, har en forholdsvis stor antall vellykkede gründerbedrifter. For å ta Berlin som eksempel så har du etablerte institusjoner som Inkubatoren Hub:raum og Technische Universität, som gjerne samarbeider med co-workingsteder som Betahaus eller The factory om å skaffe kapital eller knowhow.
Alt gjør det jo relativt lett å orientere seg i gründermiljøet i Berlin, noe investorer synes er veldig spennende: da blir det lettere å komme i kontakt med lovende bedrifter å investere i.
I Bergen er det lett å orientere seg på kunstscenen, du går inn i en institusjon og spør, men hvor går du hvis du vil treffe de mest spennende gründerbedriftene?
Kort fortalt mangles det en scenekultur, for på samme måte som vi i Bergen snakker om kunstscenen, snakker man i Berlin, Tallinn og Lisboa om gründerscenen.
Det andre kunstscenen har tenkt på fra første øyeblikk er internasjonalisering. Bergen Assembly henvender seg både til et internasjonalt og til et lokalt publikum. Daglig leder for Entrée har i perioder arbeidet i USA. Den som startet med den internasjonale orienteringen var kanskje Kunsthallen. Nylig samarbeidet de om festspillutstillingen med samarbeidet med franske Le Consortium og ga ut katalog med tyske Sternberg Press. Denne internasjonaliseringen er viktig av flere grunner. For det første gjør det at «smal» kunst når et større publikum og det gjør at den norske aktøren bygger et varemerke utenfor Norge, og at den norske aktøren kan lære av sine utenlandske partnere.
For kunstscenen gjør det også at «verden» blir oppmerksom på kunstscenen, som igjen forsterker slagkraften til resten av institusjonene.
Skal vi overføre denne tankegangen til næringslivet handler det om å tenke på et internasjonalt marked med en gang. Det er ønskelig at så mange kunder som mulig skal kunne kjøpe dine produkter, at du skal kunne nå internasjonale investorer, og få tak i internasjonal knowhow. Noe av det Bergen og langt på vei Norge mangler, er de internasjonale lokomotivene som åpner opp det norske gründermiljøet for verden. I Oslo har dette begynte å endre seg, men Norge har ingen Spotify, Skype eller for den saks skyld Fodoora.
En av norsk kunstlivs virkelig store suksesser de siste ti årene er kunstscenen i Bergen. Det er selvsagt bra for Bergen, men for norsk kunstoffentlighet kan ikke betydningen overvurderes. En rekke nye og viktige institusjoner, som Lydgalleriet og Bergen Assembly har oppstått, og det er vanskelig å se for seg at de kunne ha oppstått i Oslo, rett og slett fordi markedet er mer mettet – og konkurransen tøffere. Fra å være Oslo-sentrert har vi nå to kunstsentre med forskjellig kultur.
To kraftsentre beriker hele landet, og gjør det lettere for talentfulle mennesker å lykkes, rett og slett fordi det blir flere veier til målet. Og det er akkurat det som dyrker frem vinnere.
