Et universitet er et sted for kritisk tenkning, sirkulasjon av kunnskap og ideer gjennom samtaler. Derfor er dette det perfekte stedet å arrangere skepsisuke.
Den årlige Skepsisuka på Blindern i regi av Oslo Kristelige Studentlag fant sted forrige uke. Rundt 400 studenter med ulike virkelighetsoppfatninger deltok på et variert utvalg arrangementer og snakket om tro over en kopp kaffe og svele midt i universitetsskolegården.
Komiteen bak Skepsisuka har diskutert hvorvidt skepsis skal være med i navnet. Bakgrunnen for diskusjonen er at folk kanskje ikke er så skeptiske lenger. Det refereres til The Quiet Revival og en større åpenhet blant unge for tro og religion. Selv om dette er tilfelle, er det en grunn til å beholde skepsisen. For de kristne som arrangerer dette ønsker å ta imot den skeptiskes innvendinger og ta dem på alvor.
En vanlig forestilling om religiøse er at de er litt naive og mindre gjennomtenkte enn ikke-religiøse. Men som en minoritet i Norge har kristne blitt godt vant til å stadig vurdere sitt eget ståsted fordi nesten alt som snakkes om i skolen og media kommer fra et ikke-kristent perspektiv. En fordel med å være i minoritet er at du blir tvunget til å tenke gjennom hva du faktisk mener fordi de fleste vil ha en annen oppfatning.
Jeg sier ikke at kristne eller andre troende ikke kan ta feil, men at mange er gjennomtenkte i sin tro. Å faktisk mene at Gud finnes, er i seg selv en nokså kontroversiell påstand i Norge i dag.
Under Skepsisuka ble det arrangert en panelsamtale om menneskerettighetene. Invitert var en kristen jurist, en kristen teolog og filosof og en ikke-troende religionsviter fra universitetet. De diskuterte hvorfor alle mennesker er like mye verdt. De kristne mente svaret ligger i at alle mennesker er skapt i Guds bilde mens den ikke-troende sa dette spørsmålet har et åpent svar i sekulær tankegang.
Menneskeverdet er noe mange helt enkelt forutsetter er der. Spørsmålet de andre stilte var om ikke menneskerettighetene risikerer å bli undertrykket i pressede økonomiske situasjoner hvis ikke de har et tydelig fundament. Dette så vi f.eks. i mellomkrigstiden.
I en artikkel i Klassekampen om den nylig avdøde Jürgen Habermas skriver Bjørnulf Hafstad: «I Norge diskuterer vi gjerne religion som symbolpolitikk, privilegier eller identitetsmarkører. Det er en for smal debatt. (…) Spørsmålet etter Habermas er ikke om religionen skal tilbake. Spørsmålet er om sekularismen må gjøre rede for det den hittil bare har forutsatt» (Hafstad 2026).
Skepsisuka ønsker å løfte samtalen om hvordan antakelser bak livssyn og verdensbilder former svar på hva virkeligheten grunnleggende er, og det er flott at vi kan ta denne samtalen på universitetet. Enten man kaller seg skeptiker eller ikke, er det redelig å vurdere også sitt eget utgangspunkt.
Hva bare forutsetter det, og hva kan det gjøre rede for?
(Fotograf fremhevet bilde: Even Harbo)
