«Det gråter i min radio. Det brenner i min tv. Det flimrer når jeg skrur av», synger CC cowboys. Hvor går verden hen? Hvor er alt på vei? Dette spørsmålet gjentas i refrenget i sangen «Hvor går verden hen?».
Jeg har sluttet å høre på radio og ser sjelden fjernsyn, men det gråtes og det ryker av mobiltelefonen. Selv her ute godt beskyttet av fjord og fjell fornemmer man verdens rystelser. Hver dag våkner vi opp til nye sensasjoner, kriser, skandaler, kriger og avsløringer. Det kjennes ut som om vi har gått om bord i en berg og dalbane som aldri slutter.
Faller endelig regimet i Iran? Hvor lenge skal man krige mot russerne? Når går Kina til angrep på Taiwan? Hva skjer med Grønland? Er Europa klar for krig? Hva er Trumps neste trekk? Kan vi stole på noen etter Epstein? Står vi på terskelen til atomkrig? Er AI det siste tårnet i Babel og hvorfor slipper Liverpool inn mål på overtid i hver kamp? Spørsmålene, uvissheten og skrekkscenarioene er mange.
Jeg er visst kommet på feil klode! Her er så underlig, skrev Obstfelder, jeg tror flere og flere kjenner seg litt igjen. Hva skal vi mene og tro om alt dette? Hvem kan vi stole på? Virgil van Dijk, prinsessen, NRK, politikere og UD, de har ikke det samme tillitsfulle draget over seg lenger. Institusjonene ser ut til å knake i sammenføyningene, avtaler og konvensjoner har nå vikeplikt for makten. Den litt dovne men betryggende tanken om at alt ordner seg og at noen har kontroll fremstår som et fjernt minne fra en fjern fortid.
Det er lett å la seg overmanne av den voldsomme tsunamien av nyheter med dystopisk tilsnitt. «Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig», sier Jesus. Mange kjenner eimen av apokalypse. Det er lett å bli revet med i både den ene og den andre retningen.
Uavhengig av hvor vi står eskatologisk så er Jesu oppfordring klokkeklar. «Se da til at dere ikke lar dere skremme!». Det er verken NRK eller Donald Trump som definerer vår virkelighet. Vi blir så lett opptatt av de siste overskriftene her nede at vi glemmer «det som er der oppe».
Som kristne har vi et anker for sjelen. Det er ikke meningen at vi skal kastes rundt i opprørt hav. Vi hører ikke hjemme i begivenhetenes nådeløse vold. Sjelene våre er forankret i håpet. Dette håpet er Jesus Kristus.
«Jeg skulle ønske dette ikke hadde skjedd i min tid» sier Frodo på et tidspunkt hvor det ser særdeles mørkt ut i Tolkiens drama om Ringenes Herre. «Det samme gjør jeg og alle andre som lever i slike tider. Men det er ikke opp til oss å bestemme. Alt vi har å gjøre er å bestemme hva vi vil gjøre med den tiden som er oss gitt», svarer Gandalf.
Jeg vet ikke hva jeg skal mene og tro om alt det som skjer, men det trenger jeg da heller ikke. Det jeg vet er at Gud har kontroll og at Jesus har seiret. I en tid hvor håpet svinner og avmakten og frykten tilta trengs det sårt gode nyheter. Vi vet hvor verden går hen og hvor alt er på vei. Vi kjenner en som holder sine løfter og som er til å stole på. Istedenfor å bekymre oss eller å søke vår tilflukt i adspredelsene bør vi ta Gandalfs oppfordring til etterretning.
La oss være et frimodig håpets folk i den tiden som er oss gitt.
– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –
(Takk til JOHN TOWNER på Unsplash for fremhevet bilde)
