Charlie Kirk var en av de mest innflytelsesrike personene på amerikansk høyreside, og fast inventar i sosiale medie-feeden det siste tiåret til en rekke unge mennesker, også her til lands. Kirks signaturarrangement var «Prove me wrong», han dro til studiesteder og inviterte hvem som helst til å utfordre synspunktene hans.
Det fantes imidlertid en person som mente at Kirk ikke skulle møtes med argumenter, men at heller en inngravert kule skulle tie en meningsmotstander for all evighet.
På samme måte som det politisk motiverte drapet av Brian Thompson i desember, leder av et helseforsikringsselskap, har mordet på Kirk utløst en urovekkende mengde sympati og til og med jubel.
Responsen på en urovekkende trend burde vært en unison fordømmelse av politisk vold. Likevel har en rekke medier og innflytelsesrike personer ment at dette er tidspunktet for å forklare hvorfor Charlie Kirk var så kontroversiell, eller hva Trump kan finne på nå.
Mediedekningen har vært farget av et behov for å fronte Trump-støtte og Kirks klønete uttalelser fra en lang, offentlig talekarriere, noen ganger helt ute av kontekst. På det mest ekstreme blir det tilsmusset av paralleller til Anders Behring Breivik, Ku Klux Klan og … *grøss* … frikirkeligheten.
På mange måter ender dette som en større del av problemet enn løsningen.
Som så ofte kan flere ting kan være sant på en gang.
Det kan være at (1) bekymringen for motreaksjonen dette vil få er reell og velbegrunnet, at (2) Charlie Kirk sa enkelte fæle og usanne påstander – OG at (3) dem som bruker dette tidspunktet på å fokusere mest på det, bidrar til å forverre situasjonen, snarere enn å deeskalere den.
For dette kan forsterke inntrykket om at «venstresiden» og «massemediene» ikke egentlig bryr seg når noe alvorlig skjer med personer som ikke støtter deres egne oppfatninger, men heller vil benytte anledningen til å dydsposere eller ri kjepphester. Slike vinklinger gir et visst belegg til å hevde nettopp det.
Unge mennesker som har hatt Kirk som en del av oppveksten, opplever en gruppe som ikke virker interessert i å forstå dem eller tale deres sak. De rammes av de samme beskrivelsene, fra journalister som har utført noen raske Google-søk for å beskrive en person som har vært ukjent for størsteparten av norsk befolkning, fordi de skal på nyhetssendinger noen timer etter et politisk attentat og levere nøye utvalgt kontekst.
Enda verre, kan det fremstå som at man er mer opptatt av å rasjonalisere grunnene til hvorfor Kirk er en sånn type som noen ønsker død. Dette er plass man kunne brukt til å fordømme volden uforbeholdent, samt insistere på at det er en tragedie med ethvert menneske med ukrenkelig verdi som blir myrdet, enhver kone som må leve uten ektemannen sin, og ethvert barn som må vokse opp uten en far.
Hva kan være en god medisin?
Vi må i hvert fall være villige til å ofre mer enn to kalorier for å forstå motparten. Selv som konservativ fulgte jeg aldri Kirk, men om vi kan lære noe fra ham, er det å ta dette som en påminnelse til å fylle hverdagene med flere ansikt-til-ansikt-samtaler med mennesker vi er uenige med. La oss se dem i øynene og vise respekt, og prate om kontroversielle tema. Vi må samtale om religion og politikk, ting man *egentlig* ikke skulle diskutere i finere lag, men som likevel er de viktigste for vår felles fremtid. Det kan være ubehagelig, men trenger ikke å være så farlig.
Forfatteren G. K. Chesterton skrev i Illustrated London News i 1926:
«Jeg diskuterer aldri noe utenom politikk og religion. Det finnes ikke noe annet å diskutere. Ingenting av betydning kan skilles helt fra sin sosiale virkning, som er politikk, eller fra sin ultimate verdi, som er religion.»
Vi må snakke sammen, og vi må ikke bare snakke om det rent trivielle, men også det av betydning. Vi må utfordre hverandre på våre dypere antakelser om virkeligheten, og om de henger sammen med ideene og verdiene vi ønsker å forsvare.
Vi må ta tilbake kunsten å være uenige, selv om de dypeste, vanskeligste spørsmålene, og likevel kunne respektere hverandre.
Vi lever i en tid der mangelen på store metanarrativ skaper et meningsvakuum for mange. Individualisme løsner opp i relasjoner, mens byrden av det å forme en identitet legges på skuldrene til hver enkelt. Rent sekulære filosofier har vist seg som skrøpelige byggverk for et intellektuelt dypfundament for alt vi setter pris på i et samfunn, fra menneskerettigheter og liberale demokrati, til robuste konsepter om sannhet, godhet og skjønnhet. Da er slike samtaler enda viktigere.
Det hjelper å starte med forutsetningen om at de aller fleste ønsker å være fornuftige, og som regel har gode grunner til å mene det de gjør, selv når vi er radikalt uenig i både grunner og meninger.
Men det er et dårlig tegn om det er mer komfortabelt å sitte på vår egen tue, klappe oss selv på ryggen, høste godord fra likesinnede, og dyrke våre fantasier om hvor fortreffelige vi er, mens de andre må være temmelig dumme for å kunne mene hva de gjør.
(Takk til charlesdeluvio på Unsplash for fremhevet bilde).
