Det er radikalt å tenke at sannhet gjør fri. For det er ikke alle virkelighetsforståelser forunt å kunne tro på noe slikt.
«Sannheten skal gjøre dere fri.»
Jesus legger lite imellom når han beskriver hvorfor disiplene skal forholde seg til sannheten i Joh 8,32. Ordene er så kjente, intuitive og innbakte i kulturen vår, at de fleste vil nikke vedkjennende. Kristne, ateister og andre er ofte enige om at sannhet er verdt å strebe etter, og at det ligger en type frigjøring her.
For noen år siden var nyateister som Richard Dawkins, Sam Harris og flere dedikert til det edle, evangeliske oppdraget om å befri religiøse fra deres vrangforestillinger, slik at de kunne tre inn i lyset. Oppdraget var svekket av lav presisjon, men viste at de var også innsvøpt i denne kulturelle antakelsen, arvet fra Bibelen og den siden av gresk filosofi som kirken la vekt på.
En frihet til det gode
Fri fra hva? I vårt moderne, utvannede frihetsbegrep, brukes det gjerne om noe slikt som «frihet fra begrensninger.»
Men i så fall er sannhet veldig begrensende. Da legger den sterke føringer for hvordan vi kan tenke, snakke og handle.
Hvis noen stiller meg et spørsmål, har jeg langt flere valgmuligheter – om jeg slipper å bekymre meg over sannhet.
Et mer klassisk frihetsbegrep tar utgangspunkt i «Frihet til å gjøre det gode.»
Her er dessuten godhet og sannhet sammenfallende størrelser, som ulike måter å betrakte den samme virkeligheten. Godhet appellerer til viljen vår, slik sannhet svarer til intellektet. Det gode er godt, og det sanne er sant, fordi de samsvarer med en underliggende virkelighet.
Plutselig har vi formelen for hvordan frihet kan følge fra sannhet. Men vi har måttet avvise noen moderne antakelser om frihet på veien. Vi må dessuten avvise flere.
En virkelighetsforståelse som gjør sannhet rasjonell
Mot påskens klimaks, forteller Jesus under sin egen rettssak at «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden (…)» (Joh 18,37). Pilatus svarer med å spørre tørt: «Hva er sannhet?»
Spørsmålet virker mer nedlatende enn oppriktig, siden han forlater stedet like etterpå.
Ethvert godt samfunn er avhengig av at nok mennesker er villige til å ofre for sannheten. Men ikke alle virkelighetsoppfatninger er forenelige med at sannhet er noe verdt å ofre for.
Platon skrev om Sokrates konflikt i antikkens Hellas med en gruppe mennesker ved navn «sofistene». Hvis vi skal tro enkelte kilder, hadde sofistene det til felles, at de var glitrende retorikere som tok seg betalt for å kunne overbevise mennesker om en hvilken som helst konklusjon, uavhengig av om den var sann.
De måtte derfor også late som at de var eksperter, selv om emner de kunne lite om. To av dem, Euthydemus og Dionysidorus, tilbudte visstnok å bevise for deg at faren din er en hund. Sokrates hadde lite til overs for dette, og mente at retoriske ferdigheter uten sannhet var lite verdt.
Når vi hører denne historien, er vi som regel ment å sympatisere med Sokrates. Men hvorfor det?
Det gikk jo ikke så bra med Sokrates. Han måtte drikke gift. Mange av sofistene på sin side var svært vellykkede. De tjente godt og var vel ansett i samfunnet. Er ikke de vinnerne av denne historien, mens Sokrates er tullingen som rir meningsløse kjepphester? Burde vi ikke alle dyrke retorikken, og fylle kommunikasjonsavdelingene rundt forbi?
Tanken om at sannhet er et mål i seg selv, verdt å ofre for, med makt til å frigjøre, er en religiøs forestilling. Sokrates ble kanskje anklaget for å avvise de tradisjonelle greske gudene, men han tenkte at sannheten pekte mot en dypere guddommelige orden.
Ideen gir langt mindre mening fra et rent sekulært synspunkt. Derfra er vi skapninger rettet mot mål om overlevelse, samarbeid og reproduksjon. Sannhet er ganske irrelevant – og i beste fall instrumentell – til disse. Ingen rasjonell person burde ofre et fnugg av materiell suksess for noe så abstrakt som…sannhet. Her finnes ingen løfter om at sannhet en dag vil vinne frem.
Den ateistiske filosofen, John Gray, skriver: «Menneskesinnet tjener evolusjonær suksess, ikke sannhet. Å tenke annerledes er å gjenopplive den før-darwinistiske feilslutningen om at mennesker er forskjellige fra alle andre dyr.»
Hvis man tar utgangspunkt i noen populære teorier om sannhet i vår tid, gir det også liten mening. Ateisten Friedrich Nietzsche mente at Guds død betyr at vi også må kvitte oss med tanken om en overhengende sannhet, fordi det ikke finnes et perspektiv over hvert enkelt menneskets perspektiv. Martin Heidegger beskriver dette trekket som den virkelig gudløse vantroen – å redusere sannhet til hva vi kan konstruere helt alene. Her kan neppe sannhet være noe som gjør fri.
Hvis man tenker at påstander om sannhet er kamuflerte måter for enkelte å skaffe seg makt over andre, som kjennetegner deler av postmoderne teori, høres heller ikke dette noe verdt å ofre for.
Sannhet verdt å ofre for
Likevel fortsetter vi å tro at sannhet gjør fri. Ja, selv agnostikere og ateister fortsetter å proklamere sin lojalitet til den. De hevder til og med at de kan påberope seg verktøy som vitenskapene på sin side i kampen mot religiøse.
Gray har lite til overs for det når han fortsetter: «Å tenke om vitenskap som søken etter sannhet er å fornye en mystisk tro, troen til Platon og Augustin, om at sannhet regjerer verden, at sannhet er guddommelig.»
Ifølge ham er årsaken at vi i vår kultur er hjernevasket av Sokrates idé om at sannhet er vevet sammen med et mystisk ideal om det gode, fulgt av den kristne innovasjonen om at denne sannheten har kraft til å frigjøre hele menneskeheten.
Grekerne trodde på et logos. Men kristne trodde at logos var en person, som kalte seg «veien, sannheten og livet».
I påsken feirer vi at sannheten kom i kjøtt og blod og er verdig offer og tilbedelse. Det er gode nyheter for alle. Ikke bare strakk den seg ned og opphøyet ethvert menneske med en gudegitt verdighet, uavhengig av nytte, her og nå, men den overvant døden og ga oss et håp om en verden hvor sannheten vil regjere til evig tid.
Publisert i Vårt Land 12.04.25.
