Etter forslag fra Høyre skal Stortinget ta stilling til om Norge skal få en norsk «kulturkanon», altså en liste over de viktigste verkene i vår kunst- og kulturarv. Siden jeg ved en besynderlig forglemmelse ikke er invitert som konsulent, kommer mitt forslag i stedet her. Og listen er verken kontroversiell eller umulig.
Den er til og med mulig å lære utenat: Hva som helst, bare det blir lest.
Overfladisk sett står det bra til i Norge. I følge leserundersøkelsen 2024 i regi av Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen, leser eller lytter over 80 % til én eller flere bøker, i gjennomsnitt rundt 12 bøker. Til tross for digitaliseringen, leser flere papirbøker enn på 1990-tallet, hele én av fire daglig.
Kvinner leser betydelig mer enn menn, særlig blant de eldre. Forskjellen er minst 9 prosentpoeng for de som er over 50 år og stiger til nesten 20 for dem over 70.
Samtidig er nedgangen markant blant yngre, spesielt hvor mange som leser for barn. Trine Skei Grande, administrerende direktør i Forleggerforeningen, uttrykker at «Foreldres lesing er avgjørende for barns ordforråd og leseglede. Nå faller også disse tallene, dette er dramatisk».
I 2017 leste 93 prosent høyt for barna sine. I 2023 var tallet 75 prosent, en nedgang på åtte prosentpoeng på to år og 18 prosentpoeng siden 2017.
Grunnene som oppgis, varierer fra at man ikke liker å lese, er mer på mobilen og ser mer film og serier, til at man sliter med konsentrasjon og fritidsaktiviteter. Noen sier også at de ikke fant bøker.
Uansett er det mulig med flere løsninger. Bøker må gjøres tilgjengelige. Fordommer mot tegneserier, spenningsbøker, fantasy og science fiction må vekk. Slik Alf Kjetil Walgermno skriver om Litteratur i Andeby, har mange generasjoner opplevd at Donald og Andeby har vært «ein døropnar inn til verdslitteraturen».
Bibliotekene er heldigvis bedre nå enn på 1970-og 80-tallet. Dengang ble serier som Morgan Kane, Hardyguttene, Frøken Detektiv og Margit Sandemos «Isfolket», for ikke å si alt som smakte av tegneserier, altså det som fristet ikke minst gutter til rett og slett å lese, sett som «masseprodusert billiglitteratur» og kastet eller valgt bort fra innkjøp i mange norske biblioteker.
De som leser mye bøker vil selvsagt ikke bare omfavne, men lese en «kulturkanon» med alt fra Snorre til Fosse, Landsloven til Grunnloven. De som leser lite eller ikke i det hele tatt, trenger noe helt annet. Mer presist: Hva som helst, bare det blir lest.
Og da kan jo mye nevnes.
- Abonnement på Donald øremerket i barnetrygden
- Serier som «Edvard Rubikons mysterier», «Trollheim», «Tidsfikserne» og Håkon Lies «Løfteslandet» i alle klasserom i grunnskolen
- Morgan Kane og Isfolket i alle barer
- Gjøre science fiction-bøker på norsk great again
Siden de ikke har noen norske historier, er det vel å gå for langt i diskusjoner om norsk kulturkanon å foreslå Harry Potter i alle ungdomsklubber og Tex Willer i alle videregående skoler.
Likevel er det bare fantasien som setter grenser, eller mer treffende politikerne og forlagenes teft, for ikke å si FAU.
For det er dessverre grenser for hva som kan komme i norsk kulturkanon.
(Takk til Jonathan Francisca på Unsplash for fremhevet bilde)
