Ifølge salmisten er ikke halleluja bare godt og timelig. Det er vakkert og Gud fortjener det.
Salmene har vært min følgesvenn de siste årene. En salme om dagen har gjort godt for sjelen. De lodder dypt og blir liggende igjen som en klangbunn; noe å meditere over i møte med dagens små gleder og sorger.
Det poetiske språket berører hjertet, finter seg forbi mine filtre og utfordrer mine fordommer. Men til å være poesi er salmene overraskende påståelige. Det slår meg hvor ofte salmisten ikke bare oppfordrer, men kommanderer oss til «halleluja». Hvorfor gjør salmisten det?
Noe å skryte av
Halleluja er et imperativ bestående av to deler. Hallel betyr å skryte av, løfte opp, prise, få til å skinne. Selv om kulturen vår befaler oss å se i vårt indre for å finne vår verdi, er det som om sjelen magnetisk trekkes utover mot noe større enn oss selv. Vi leter konstant etter noe eller noen som vil validere oss. Vi trenger noe å skryte av som kan få oss til å skinne.
Derfor er det vanskelig å holde igjen om barnas suksesser, vår imponerende vennekrets, om yrke og utmerkelser og vår gode inntekt, som vi ikke nevner høyt, men forteller gjennom nyanskaffelser. Eller, som gode kristne, at vi hever oss over slike jordiske målestokker.
En konstant Gud
Kanskje fordi salmisten kjenner sjelens irrganger bedre enn oss selv, vårt skrikende behov av å skryte oss til verdi, minner han oss gang på gang på at vårt «hallel» skal være i «Ja», en kortform av Jehova, jødenes Gud, universets skaper. Ingenting er større enn Gud. Ingen mer konstant.
Det finnes ingen høyere verdi enn å være skapt i Guds bilde, å være kjent og elsket av Gud. Er det vår skryt, trenger vi ikke skryte av alt det uforgjengelige som uansett vil skuffe oss en dag. Ifølge salmisten er ikke halleluja bare godt og timelig. Det er vakkert og Gud fortjener det.
Først publisert i Dagen 01.08.2025
Takk til Afif Ramdhasuma på Unsplash for fremhevet bilde.
